|
Fangfoss station in 7 mm finescale
Tekst: Svein Sando, basert på Chowns egen beskrivelse av sitt anlegg.
Foto: Richard Chown
Mr. Richard Chown er en pensjonert engelskmann som har bygget flere anlegg i 7 mm fine scale, dvs. 1:43,5 og med hjul- og spordimensjoner tett opp til forbildet. Forbildet for det anlegget vi presenterer her er en fiktiv, men absolutt troverdig, stasjon på den smalsporte Drammen-Randsfjordbanen en gang på 1800-tallet. Fangfoss høres norsk ut, men det finnes intet sted i Norge med det navnet. Alt er selvbygget, både bygninger og rullende materiell. Stasjonbygningene er etter tegninger av mellomstasjon for Randsfjordbanen, slik banen ble utstyrt med fra starten i 1866.
Hvorfor velger en engelskmann, som ikke hadde vært i Norge før etter at han begynte med dette prosjektet, et norsk forbilde for sitt anlegg? "I really have no idea", svarer han i en artikkel om anlegget som også presenteres i Continental Modeller i år. Han fikk for lenge siden tak i noen gode konstruksjonstegninger og bilder and Randsfjordbanens bygninger og rullende materiell, og det satte ham på sporet på 1980-tallet slik at han begynte å bygge noen av tømmervognene litra K, før prosjektet ble lagt til side på grunn av husbygging. Da huset var fullført, begynte han på et eldre prosjekt med fransk forbilde, nemlig Eiffels 181 m lange og 59 m høye Viaduc de Rouzat på Paris-Orléans-banen. Chown bygger broen inn i et fiktivt sted Allendenac slik at han står fritt til å lage en kunne-ha-vært stasjon og landsby ved broen. Søk på "Allendenac" på Google for å se hvordan dette anlegget ble. Etter at det franske anlegget var fullført, vendte han tilbake til Randsfjordbane-prosjektet. Dette er også bygget som en kunne-ha-vært stasjon forhold til forbildet. Anlegget er fullført og til det en god del matchende rullende materiell.
Anlegget er typisk britisk, med en stasjon som et tema og med "fiddle yards off stage" i hver ende. En "fiddle yard" tilsvarer det vi kaller en skyggestasjon, altså en stasjon eller noen spor usynlig fra det egentlige anlegget, og som brukes til oppsamling av tog som har vært kjørt på selve anlegget, og oppsett av nye tog. Det er togbevegelsene ved og innenfor stasjonen som er den vesentligste driften ved denne type anlegg, blant annet skifting på sidesporene.
Richard har klare tanker om hvordan et slikt anlegg, som kan pakkes sammen i kasser og stilles opp på MJ-utstillinger, bør være for at det skal fungere overfor publikum. Han sier at bør ikke være flere spor på anlegget enn de man faktisk kjører på, og hva og hvorfor man kjører på disse få sporene skal være lett å oppfatte for publikum. Fangfoss stasjon er i tråd med denne filosofien en liten landsens stasjon med to togspor. Fra spor 1 inne på stasjonen går det ut to spor til sagbruket, som dermed begrunner K-vognene han har bygget. Tømmer inn, plank ut.
Også når det gjelder samspillet mellom landskap og jernbane har han sin filosofi. Han vil vise et landskap med jernbane i, framfor en jernbane med noe landskap strødd rundt. Togene skal bevege seg i et landskap. Likevel mener han at tilskuerens øyne skal trekkes mot jernbanen på en slik måte at verken forgrunnen eller bakgrunnen skal konkurrere med selve banen om oppmerksomheten.
Dette er altså et smalsporanlegg. I skala 1:43,5 blir 1067 mm sporvidde til 24,5 mm i modell. Både lokomotiver og vogner blir mer håndterbare i den skalaen, men Randfjordbanens første smalsporlokomotiver var ikke store, så mye større en normale lok i skala H0 er ikke dette materiellet.
Richard og to av vennene hans har så langt selvbygget tre lokomotiver, helt korrekte så langt jeg kan bedømme, etter sine norske forbilder; lok som gikk på det som kaltes Vestbanene, altså de smalsporede Randsfjordbanen, Drammenbanen og Jarlsbergbanen. Det ene loket er 5 "Tjalve", NSB type III akselrekkefølge 1'B, det andre er en "Forney", dvs. akselrekkefølge B2', nr. 10 "Ceres", NSB type VI og godsloket nr. 21 "Hedin" i sin opprinnelige utførelse med akselrekkefølge C. "Hedin", og broren "Høgne", fikk etter hvert en løpeaksel foran, som ble NSB type VIII. Karetene er håndbygde av etset messing fra tegninger Richard tegnet selv. Godsvognene er bygget i finér og balsa. I denne skalaen og for smalspor er det overkommelig å bygge operative korrekte koblinger, siden norsk smalsporkobbel er en automatkobbel og buffer i samme stykke. Han har tatt utgangspunkt i 7mm Narrow Gauge Associations etsede koblinger, men modifisert dem litt slik at de kommer enda nærmere forbildet i utseende.
Richard har også meninger om belysning av MJ-anlegg. Han vil ha fram at sollyset har en retning slik at det skapes skygger. Han mener mange anlegg belyses med alt for flat belysning. Lyset skal også komme fra et sted og ikke at det settes opp tilfeldige lyskilder her og der. For å få til det belyses anlegget ved å strekke to 12 volt ledere i god høyde over folk og et stykke bak der tilskuere står. Til dette strekket festes flere 12 volts lamper. Hvor dette er plassert framgår av anleggsplanen.
Det er interessant at utlendinger finner interesse i norsk jernbane som forbilde. Denne gangen var det ikke i de mer spektakulære tingene som Flåmsbana, Bergensbanen og Ofotbanen, men noe så alminnelig som en norsk mellomstasjon på det østlandske flatlandet, og altså i smalsporversjonen. Det finnes svært få MJ-anlegg som modellerer norsk 1067 mm smalspor. Det eneste i Norge jeg vet om, er Opphus stasjon på Jernbanemuseet, og Kittelsens N-skala modell av Åmot stasjon. Og så altså dette anlegget i England. Takk, Mr. Chown for at du bygget det, og gjorde oss oppmerksom på det.
Denne artikkelen er vist 26424 ganger |