Total skalanøyaktighet er ikke alltid målet
Når det gjelder MJ-lokomotiver og vogner, så er det nesten en opplest og vedtatt sannhet at modellens kvalitet måles ut fra hvor korrekt den er i forhold til forbildet. Riktignok kommer driftstabilitet og kjørbarhet inn som en annen faktor som enten tvinger produsenten til å avvike noe fra forbildet, eller som tillater denne å gjøre det.
Når det gjelder bygninger på MJ-anlegget er man ikke så streng med at det finnes et forbilde eller hvor godt det gjengis. For sporarrangementet og banen, enn si landskapet, så finnes det ingen utbredte krav om direkte forbillednærhet. Noen velger likevel ut fra egne ønsker å bygge spor og landskap etter forbilder i en eller annen forstand, uten at noen (tror jeg) dermed føler det som et som et krav om at det er noe alle burde gjøre. Derimot er det bred enighet for et kvalitetsanlegg at sporarrangement, landskap og lignende skal utformes på en slik måte at de er troverdige, dvs. at man skal kunne tenke seg at slik kunne det ha vært i virkeligheten også.
Den rådende trenden til forbildenærheten er altså slik at den er nesten absolutt når det gjelder togmateriellet, mindre for bygninger og bare til stede som prinsipp når det gjelder bane og landskap.
Det er ikke vanskelig å begrunne hvorfor det ikke finnes noen krav om forbillednærhet når det gjelder bane og landskap. Begge disse tingene er svært plasskrevende, noe som raskt støter mot de trange rammer de fleste av oss har for å utfolde oss på. Selv om man velger å bare modellere utsnitt av sporarrangementer og landskap, så er det få som har plass til å gjøre det dersom man skal få plass til noe mer enn noen få elementer. I virkeligheten har gjenstander ofte mye større avstand til hverandre enn vi tror og modellerer.
På en måte må det være slik, samtidig er det mange som ser at dette også har sin pris i forhold til det at et MJ-anlegg skal være en gjenframstilling av virkeligheten i miniatyr. Det man tidlig så var uvirkelig i så måte, var sporets krumning. Da jeg startet med MJ for over 50 år siden var en standardradius i H0 på rundt 36 cm, og det enten man valgte Märklin eller konkurrenten Fleischmann. Når vi skjønte at noen av de skarpeste svingene på NSBs nett var på rundt 180 meter og det ville tilsvare 200 cm i H0, da framsto disse seksjonsskinnene som reneste trikkesporene, fem ganger så krappe som de var. Grunnen til at fabrikantene laget så skarpe svinger er opplagt. Uten dette ville det være umulig å bygge en rundbane på de arealene som folk flest disponerte og fortsatt disponerer. Og rundbane var tydeligvis det nesten eneste tenkbare, særlig i tysk MJ som alltid har vært dominerende for hvordan vi har drevet MJ i Norge. (Se Sluttsignalet nr. 4 for betraktninger om rundbanen.)
Så kom den fleksible skinnen. De fleste fabrikantene kom med denne, også Märklin med sine K-skinner. Endelig kunne vi ta et skritt eller to nærmere virkeligheten når det gjaldt sporkurvatur, uten å måtte selvbygge sporet, en mulighet som alltid har vært der. Men fortsatt er 200 cm kurveradius langt fra det folk flest som er opptatt av mer forbilderiktig sporføring praktiserer som minsteradius. Ser vi internasjonalt på det, kan det virke som minsteradien for de mer bevisste på dette området, ligger på et sted mellom 75 og 100 cm. I FREMO-sammenheng har man imidlertid lagt seg på 150 cm, nylig hevet til 200 cm. Da har man altså nådd opp til forbilderiktig kurver - dog likevel forbilderiktig for de skarpeste kurvene man finner på norsk hovedlinje som kun tillater lave hastigheter. Den gamle minstestandarden for beste klasse norske baner som ble bygget rundt 1920, var på 350 meter, altså en kurveradius i H0 på nesten 4 meter.
Det som mange mener teller mest, er ikke matematisk korrekt skalering av alle mål, men illusjonen som helheten skaper. Da kan det hende man kan oppnå en virkelighetsopplevelse med andre metoder enn blind kopiering av forbildet i alle dets detaljer. Men spriket mellom virkelighet og gjenskapt miniatyrvirkelighet må ikke bli for stor dersom illusjonen skal fungere. For å få til det, beveger vi oss over på noe som kan oppleves som svært usikker grunn, samtidig som det åpner seg enorme muligheter, ikke minst for fantasien, oppfinnsomheten - og INNFALLET. Om det i neste Sluttsignal….
Svein Sando
Svært slake kurver er mulig på Fremo-moduler
Krokkurven på Rørosbanen km 467 er på 180 meter radius er antagelig den skarpeste på norsk hovedlinje. Det tilsvarer 207 cm i 1:87, dvs. som den nye Fremo-standarden for hovedlinje.
Denne artikkelen er vist 33289 ganger |