CSS: F�rst basic/ses.css, dernest basic/ses.css

I lekens vold

”Voksne mannen som fortsatt leker med tog. Blir han aldri ferdig med det?”.

Jeg overhørte denne replikken for noen år siden, sagt av min mor til min far. Jeg vil tro andre har også opplevd noe lignende, eller faktisk tenkt tanken selv at det er en kobling mellom MJ og lek vi ikke helt liker. Den koblingen er det imidlertid ingen grunn til å være flau over. At voksne ikke bør leke, er en misforståelse. Lek er ikke forbeholdt barn. Dette skrev den nederlandske kulturforsker Johan Huizinga om allerede i 1938 i boka Homo Ludens. Boka er blitt en klassiker blant lekforskere. Huizinga påviser ulike former for lek i en rekke ”voksne” områder, så som jus, krigføring, vitenskap, politikk, filosofi, religion og kunst. Huizinga sier at leken har fire hovedaspekter:

  1. Det er frivillig å delta i den.
  2. Det er ikke en vanlig ordinær virkelighet, men noe på siden av den, likevel ikke helt avsondret fra den heller.
  3. Den som leker er ikke bundet til tiden.
  4. Den som leker er ikke bundet til noe sted.

Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer har også gitt sitt bidrag til lekforståelse og sier at lekeren blir lekt med av leken selv. Man hengir seg til leken som styrer en mens man leker. Dette videreføres av psykologen Csikszentmihalyi som snakker om å leke er å være i en flyt der man ikke enser tid og sted.

Det er ikke vanskelig å se at dette er ganske treffende beskrivelser av mye av det som skjer når man praktiserer MJ. Både planlegging av et anlegg eller en bestemt modell, og det å bygge og gjennomføre dette, innebærer at man ofte mister tid og sted og befinner seg i en flyt av kreativitet.

Likevel er det kanskje ved bruken av modelljernbanen at dette kommer særlig fram, og ikke minst ved trafikkspillet. Et MJ-anlegg er i seg selv en løsrivelse fra virkelighetens tid og sted når man modellerer en annen tid ens en egen, og man modellerer noe som er eller var på et annet sted, eller som bare finnes et sted i fantasien. I organiserte trafikkspill (slik som Fremo) setter man gjerne et tidsrom for når spillet skal skje i, som da er annerledes enn det faktiske øyeblikket man er inne i. Mange kjører sine tog lagt til et annet sted og en annen tid enn den man ellers er i. Og samtidig er man på det konkrete anlegget kjøringen skjer på, og kan legge merke til hvordan ting er gjort. Men da leker man ikke, men har trådt ut av den. Leken inntrer når man kjører og later som om man er i den store virkeligheten representert med de modellene vi bruker, enten de er gode nedskalerte kopier av virkelighetens lok, vogner og infrastruktur eller ikke. Mangler de noe i så måte, har vi ikke noe problem med mentalt å legge til det som modellene mangler. Toget har passasjerer som går av og på, og tante Olga sliter litt med en hofte så toget må vente til at hun kommer seg trygt av toget. Og så må man vente på at stasjonsmester Krogh har gitt klarsignal for tog 21 til Skuggelia.

Modellene gjør at man kan leke sammen. De utgjør en ramme for det sosiale spillet som lek er, for barn og for voksne. Derfor er den ikke uten betydning, den konkrete virkelighet vi tross alt er innfelt i. Visst kan vi dagdrømme uten noen som helst fysisk virkelighet å knytte det til, men det er altså nettopp dagdrømmens vesen, og ikke lekens. Leken forholder seg samtidig til en konkret virkelighet av gjenstander, og til en mentalt skapt virkelighet som leken drar lekeren inn. Trafikkspillet med dets regler synkroniserer deltagerne slik at de leker samme leken, men i følge Gadamer er det altså vi som blir lekt med av trafikkspillet selv.

Et annet aspekt som lekteoretikerne legger vekt på, er at leken ofte har strenge regler for hvordan den skal gjennomføres. Det er jo nettopp det et spill går ut på. Man må følge reglene for at spillet og leken skal fungere, og nåde den som bryter reglene. Den blir fort utestengt fordi man ved regelbruddet nettopp ødelegger leken. Slik er det med fotballen og med MJ-trafikkspillet også. Reglene er hentet fra virkelighetens jernbanedrift, og skal spillet fungere godt, må de følges. Jo mer vi klarer å gjennomføre togrutene på et trafikkspill, jo mer fornøyd er vi også. Da hengir vi oss til spillets regler, og det å oppfylle dem, er lekens mål. Leken styrer, og den som leker er i flyten og leken eksisterer nettopp i den grad lekeren frivillig gir seg reglene i vold.

Her kan det være interessant å hente inn enda en av lekteoretikerne, nemlig den australske matematikeren Alan Bishop som påpeker lekens ”som-om”-aspekt: ”å tenke seg det som ikke er, som om det er”. Dette klarer barn utmerket godt. Mister man den egenskapen som voksen, har man mistet noe vesentlig. Bishop sier at for en matematiker er utvikling av matematiske modeller helt avhengig av denne evnen til å tenke seg det ikke er, som om det er. Mye av MJ-aktiviteten er nettopp det å ikke bare tenke seg det som ikke er, men også bygge det som ikke er, slik at det faktisk også blir til, men løsrevet fra tid og sted, og i en skala vi selv vil, og det er helt frivillig om vi gjør dette.

Så velkommen inn i modelljernbanehobbyens lekunivers. For å slutte å leke bør du aldri!

Svein Sando

Voksne menn leker da virkelig med tog!


Denne artikkelen er vist 35132 ganger

© Svein Sando - e-post: ssandoerstatt dette bildet med tegnet krøllalfaonline.no               
Startside · Start page (Eng.) · · Visningsmåter: Standard · Uten meny: Arial · Times · Times luftig · Stor ·    

Innholdet på denne nettsiden er underlagt Åndsverklovens beskyttelse og er opphavsmannens eiendom. All offentlig gjengivelse av innholdet, helt eller delvis, kan kun skje etter forutgående forespørsel til opphavsmannen. Kortere sitater i artikler, studentoppgaver o.l. kan imidlertid skje dersom kilden oppgis. Denne nettsiden kan føres opp i referanselista (APA-stil) slik:

Sando, S. (2012). 5: I lekens vold. Lastet ned 07.12.2024 fra https://www.sando.co/index.php?vis=322&nid=3

Php-versjon 7.4.33