Fredheim - et Fremo-prosjekt
Forbildet
På Østfoldbanens Vestre linje km 103,91 lå det fra 1930 til 1943 en liten holdeplass. Siden holdeplassen bærer samme navn som forsamlingslokalet min mormor hadde en liten leiligheten på kvisten, og denne bygningen ligger her og bare noen meter fra banen, har jeg lenge hatt lyst til å lage en modell av dette partiet. Dette var min barndoms ferieparadis. Når denne delen av Østfoldbanen oppviser en rekke elementer som er interessante på et MJ-anlegg og som gjør modulen spennende, var det en dobbel grunn til å velge dette som forbilde hvis man først skulle bruke et konkret forbilde. Bildene nedenfor viser prototypen, fotografert på ulike tidspunkter. Selv vil jeg bygge modulene slik stedet antagelig så ut rett før banen ble elektrifisert i 1940.
Holdeplassen lå antagelig omtrent bilen er.
En sjelden høy og smal undergang, antagelig fra 1879.
Den store muren nedenfor Fredheim, som kneiser som et Soria Moria oppå knausen.
Den smale overgangsbroa opp til Fredheim
Fremo-modulene
Overført til modell og to moduler, blir det slik:
Den vestre modulen (til venstre), dvs. i retning mot Greåker stasjon/Fredrikstad, modelleres i 1:100, mens den østre er komprimert til 1:200 i lengderetningen. Jeg ville nemlig ha med meg et hus (med rød markering, Greåkerveien 100) som dermed kom med helt på kanten, samt forkorte den svært lange muren. I Greåkerveien 100 bodde min mormor, og dermed også min mor, fram til 1940. Mormors bror fortsatte å bo der helt til han døde en gang på 1980-tallet. Jeg har mange minner fra bakgården der, som hadde gjerde mot jernbanen. Å drikke kaffe og spise tante Astrids vidunderlige karamellpudding der, med et godstog trukket av El 5 eller El 13 plutselig dundrende forbi, var spennede opplevelser for en ung jernbaneentusiast.
Byggingen av modulene
Startstunt 7. - 11. mai 2011
Fem dager hjemme alene og utmerket verandavær ble bl.a. brukt til å bygge to nye moduler som jeg i min optimisme allerede hadde meldt på Gardermotreffet. Det var på tide å begynne å bygge dem.
Jeg har alltid ment at MJ ikke behøver være en dyr hobby, blant annet fordi man kan ombruke ting eller bruke overskuddsmaterialer fra andre prosjekter. To modulkasser, bein og sporunderlaget ble tilvirket kun ved bruk av materialer jeg hadde liggende. Noe er helt tilbake fra Rørosbaneanlegget mitt som jeg pakket sammen i 1992.
Slik startet det på lørdag kveld 7. mai med å tegne opp et Fremo-endestykke på restfinér.
Søndag kveld var alle endestykkene og sidekantene skåret til. Disse to seksjonene skal henge permanent sammen, så i den "indre" modulskjøten er det spesialprofil. Jeg hadde noen messingrør liggende fra seksjonsskjøter fra tidligere anlegg liggende, så i stedet for å lage noe nytt, tok jeg tre av disse messingrør + 8 mm maskinbolt i stedet. Rørene var litt tykkere enn endestykkeplatene, så jeg måtte fore opp med en list slik at rørene får treverk rundt hele seg. Rørene brukes for å lage en presis dokking i skjøten og som tåler å tas opp og ned mange ganger. Det finnes nyere og mer elegange løsninger for å få til det samme, men det var det med ombruk da .....
Skjøtendestykkene er skåret ut sammenskrudd for å sikre nøyaktig likt profil. Oppboringen til rørene ble også gjort mens stykkene var skrudd sammen.
Mandag 9. mai hadde jeg anledning til å avspasere, og med strålende vårvær ble arbeidsplassen forflyttet til min ganske rommelige veranda.
Dagen startet med å sette sammen de tilskårne delene. Her ligger alt klart for å montere den første modulkassa.
Disse to modulene har noen skjeve vinkler, og for å sikre at disse vinklene forble riktige under monteringen, skrudde jeg ned noen midlertidige føringer i verandagulvet som en slags jigg.
Bein laget jeg av noe 2"x2" (47x47) jeg hadde liggende, splittet disse i to begge veier og fikk da bein i 22x22. Det er litt i spinkleste laget, så jeg vurderer å lage nye kraftigere bein, men med toppen i samme dimensjon som her slik at de går inn i beinbefestigelsen som er fritt etter Skaarerbanens Venner. Befestigelsen er standardisert slik at når beina når helt til topp i festet (skal sette på en list øverst som sperrer), er s.o. 129,5 cm over gulv. Fremo-normen er som kjent 130 cm. Da har 0,5 cm å regulerer på nedover, og flere cm motsatt vei. Mutteren skal erstattes av vingemutter.
Og vips, var den første modulen på beina. Den oppmerksomme leser vil se at det ene beinet er montert mot endeseskjonen og ikke på langseksjonen. Det har sine ulemper, men som man ser går ytterprofilen langt ned i det hjørnet, så det ville ikke blitt plass til beinfestet uten å forkorte den, og da måtte jeg ha spesialbein akkurat her. Det var ikke ønskelig, så da ble det å feste det beinet til endestykket i stedet.
Etter at begge modulene var beinsatt og koblet sammen, skulle sporunderlagene tilskjæres og nøyaktig sporplassering bestemmes. Teoretisk skulle den vestre modulen ha en lang 600 cm kurve. Men med så store radier, vet jeg at beregnng i 1:10 ikke alltid stemmer, så sluttutleggingen må skje på stedet. Jeg har derfor gjennom årenes løp laget meg en rekke pappmaler for ulike kurveradier, fra 55 cm og opp til 600 cm. Egentlig er det ganske enkelt å legge inn en slik kurve. Først tegner jeg opp tangentene kurven skal ligge an mot. På Fremo-moduler er kravet av sporet går vinkelrett på endestykket. Dermed er tangentlinjene gitt. Da er det bare å legge kurvemalen inntil slik at den tangerer begge tangentlinjene. Med så store radier bryr vi oss ikke om overgangskurver. Utlegget viste at tangentlinjene møttes litt forskjøvet i forhold til det forventede midt på seksjonen. Det gjorde at det ikke var plass til en 600 kurve. Jeg måtte ned til 400 cm, men det er jeg romslig det også, og i høyeste grad prototyp.
Etter en ca 13 timers arbeidsdag begynte solen å gå ned og arbeidslyset ble for dårlig for en som snart fyller 60. To selvtilskårne moduler på en dag med ferdig sporunderlag, må jeg si meg fornøyd med.
På tirsdag 10. mai ble det gjort litt på ettermiddag og kveld. Været var fortsatt utmerket til utearbeid. Først på programmet stod sporunderlagets øvre del. Jeg holder nå på min gamle metode med 12 mm porøs plate. Jeg vet mange legger sporet rett på fineren på Fremo-moduler, men da jeg har tenkt å bruke selvspikret spor, må jeg har noe mykere under svillene. Jeg skjærer ut sporunderlaget på sirkelsaga jeg har, og skråskjærer også ballastkanten sånn noenlunde. På rett strekning legges den rett ned slik den kommer fra saga. I kurve prøvde jeg denne gangen en ny metode siden kurven er så pass slak som 400 cm. Jeg splittet sporunderlaget i to, for da kan jeg legge hver halvdel inntil senterstreken som ble tegnet opp ved hjelp av kartongmalen. Når den blir så smal, er den også lett å bøye til korrekt radius. Bildet nedenfor viser ferdigskåret underlag for kurve.
Jeg vil gjerne ha overhøyde i kurven. På Fremo-moduler må man være litt forsiktig med det, for man vet aldri hvordan nabomodulen på et treff vil være. Jeg lot derfor overhøyden gå ned igjen ved modulenden. Ved å legge noe under sporunderlagets ytterkant, i dette tilfellet under den ene splitten, kan man gjøre dette mer kontrollert enn hvis man gjør det mellom sporunderlag og sville. Jeg hadde endel spon liggende som var svært tynne i enden. Dermed får man til en gradvis overgang fra 0 overhøyde til 1,5 mm som maks. Bildet viser sponet lagt på med lim, men før det settes under press. Limet har fått det til å bule litt, så det ser tykkere ut på bildet enn det i virkeligheten er. Antagelig vil det være mer kontrollerbart å bruke styrenstrips til slikt siden de verken sveller eller buler i kontakt med lim.
Så ble det lagt press på. Jeg brukte tvinger i stedet for vekt, fordi sporunderlaget ikke var understøttet godt nok ennå. Man kan se på bildet hvordan flistykkelsen er svært liten på endene og helt synlig på midten.
Bildet nedenfor viser hvordan kurven ble etter at den andre halvdelen også kom på plass.
På dette tidspunktet hadde jeg startet med veiene som skal gå dels parallelt med banen, dels et par sideveier som skal både krysse over og under banen. For å få til et jevnt fall på veien, la jeg ut en list som dels bærer veien (skåret ut til venstre av en bakplate på et kassert garderobeskap), dels skal vise høyden på andre understøttelser.
Og så langt kom jeg før det ble kvelden. Veiunderlaget på den ene modulen er på plass for hovedveiens del. Limt og presset ned av nettopp ekte skinneprofiler. Når det er litt lengde på dem, er dette flotte vekter og kan brukes som ambolt også. Solide saker!
Onsdag 11. mai ble underlaget til fleste veiene gjort ferdig.
Murene
Før skinneleggingen kunne begynne, måtte overgangsbroa på plass. Men før den kunne bygges og legges inn, måtte brokarene bygges. Dermed var det klart at hele den store forstøtningsmuren også måtte bygges. Sommerens MJ-oppgaver var beseglet.
Det finnes flere teknikker for å lage slike murer. Mange vil sikkert tenke at da kjøper man noen murplater fra et eller anent firma som leverer slikt. Sjansen til å få noe som er i nærheten av dette forbildet er ganske liten. Selvbygging måtte til. Til det finnes det også flere brukbare teknikker. Selv har jeg mange ganger brukt metoden med å påføre et passende sjikt med sparkel på en basis, og så risse inn stein for stein i den. Ulempen med den metoden er at overflaten på steinene blir temmelig glatt og ensartet, såfremt man ikke korrugerer overflaten for hånd med et eller annet passende verktøy. Noen gjør det, da gjerne på en gipsbasis, med godt resultat etter mange arbeidstimer. Antagelig ville det være den metoden som gav det beste resultatet ut fra en samlet kost-nytte vurdering.
Jeg valgte en annen metode, nemlig ved å bruke individuelle steiner som ble satt sammen en for en. Det var tre grunner for dette valget:
- Forbildet er en tørr-mur uten bruk av mørtel. Det skal altså være synlige sprekker mellom steiene som ikke er fylt med noe.
- Forbildet er en tørr-mur av typen der man tager det man har for hånden av steiner, store og små, skjeve og rette, og tilpasser de en for en til nabosteinen. Det vil si at vanlig oppriss der man gjerne bruker linjal på de horisontale sprekkene/fugene ikke lar seg bruke, fordi forbildet er ikke så rettlinjet og homogent. Tvert i mot framstår muren som temmelig rotete - se bildet nedenfor. Ved å sette sammen modellstein for modellstein av steiner av ulik fasong, ville jeg oppnå omtrent den samme uryddigheten, selv om jeg ikke gjorde noe forsøk på gjenskape mønsteret i forbildet i detalj.
- Ved å tilvirke modellsteinene av gipsstaver som brekkes, får man helt gratis en passende ru overflate slik hugne steiner har. Modelleringen av enkeltsteiner er i utgangspunktet dermed en enkel sak å få god nok rent utseendemessig.
Jeg måtte gjøre tre forsøk før jeg fant en brukbar metode:
- Steinene ble tilvirket ved å brekke av like lange biter av gipsstaver (mer om de senere), ca 3 mm tykke. Steinene ble så limt utenpå et skrog. Bildet nedenfor viser disse skrogene og plassert på modulen:
To utfordringer viste seg rask:
- Det var vanskelig å brekke av slik at steiene ble akkurat like tykke.
- Det var svært vanskelig å få til hjørnesteiner som så riktige ut både mht til tykkelse begge veier på hjørnet, og en knudrete overflate. De måtte nemlig brekkes to veier for å få til det siste, og brekkingen skjer ganske ukontrollert, så mange forsøk gikk rett i søpla. Allerede etter den første raden gav jeg opp denne metoden:
Metoden ble derfor forkastet, og en annen uttenkt:
- Ulempen var hjørnene og krav om homogen tykkelse. Begge disse tingene løses hvis man i stedet for et skrog å bygge utenpå, lager en forskaling man kan legge steinene inntil:
Dette var en bedre metode, men fordi jeg ved en slik tett forskaling ikke kan inspisere hvordan steinene ser ut fra det som til skal bli rettsida, medførte det at mange av steinene på rettsida fikk for store sprekker seg i mellom, slik at det ser ut som steinene nærmest flyter løst i lufta:
Det umiddelbare svaret var en gjennomsiktig forskaling:
- Forskalingen lages av gjennomsiktig plast, samt bruk av speil, slik at det er lett å inspisere rettsiden uten å måtte behøve å løfte på forskalingen for hver stein som legges inn:
Metoden ble forbedret litt underveis. På landkaret med tett forskaling ble steinene limt sammen på baksiden med smeltelim. Det har den fordelen at det "tørker" straks temperaturen har gått tilstrekkelig ned, slik at det er mulig å legge stein på stein så lenge man orker. Byggverket får også elastisitet ved seg fordi smeltelimet blir aldri helt hardt. Ulempen var at smeltelimet hadde en tendens til å skyve steinene fra hverandre før det hadde herdet. Dette bidrog til den luftige effekten.
Jeg gikk derfor over til å bruke vanlig snekkerlim, men av den frostfrie sorten for at det skulle være mer vannbestandig med tanke på avsluttende finish som antagelig vil bestå av en brunvask el.l.
Ulempen med snekkerlimet er at det har atskillig lengre tørketide enn smeltelimet, så det begrenset seg til noen få steiner i slengen. Jeg oppdaget også at snekkerlimet også hadde en tendens til å flytte på steiene, men nå på en annen måte. Gipssteinene ble etterhvert helt tørre, og konakt med snekkerlimet gjorde at det effektivt trakk til seg fuktigheten i limet. Dermed trakk limet seg sammen under tørkingen, med den følge at steiner på enden/kanten hadde en liten tendens til å "krølle" seg litt oppover under tørkingen. Dermed ligger ikke deler av steinen an mot forskalingen, og slike steiner virker litt innsunket i muren. Løsningen på dette problemt var å legge på en liten vekt på steinen som holdt denn på plass under tørkingen, dvs. de første 15-30 minuttene.
Steinene
Steinene er støpt i gips i former med ulik tykkelse og høyde slik at de former staver. Et par former ble laget i styrenplast:
Støpeform for steinstaver, ennå ubrukt
Støpeform for korte og breie staver. Staver som lå i formen er lagt ved siden av. Oppbrekkingen til enkeltsteiner skjer med en knipetang (her en trådbindertang).
Steiner i forskjellige tykkelser ble laget og lagt i egne bokser. Dermed oppstod en produksjonslinje for slike murer. Bildet nedenfor viser oppsettet med nødvendig verktøy lagt fram.
Videre framdrift
En beregning viser at murene består ac ca 1250 indivudelle steiner. De flest av disse er filt på på kanskje alle fire sidene for å få til å passe til naboen, og for å få til å se riktig ut i forhold til forbildet. Deler av muren er nemlig gjenskapt så nøyaktig som mulig i forhold til forbildet. Det skjedde ved at et inverst bilde i riktig skala ble festet under den gjennomsiktige forskalingen. Dermed var det "bare" å tilfile steinene slik at de passet med dette mønsteret. Framdriften på disse partiene var ganske langsom, så etter en måneds arbeid var jeg kommet omtrent halvveis:
Ytterlig 2 måneder fram nærmer jeg meg slutten på denne 90 cm lange muren (inklusive landkarets tre sider).
Neste del av byggebloggen
Denne artikkelen er vist 43252 ganger |