1980-tallet: Egne anlegg i eget husvære

av Svein Sando

80-tallet betydde flytting fra Oslo, slutt på studier og hybeltilværelse, bedre plass og dermed mulighet for å bygge hele anlegg hjemme, ikke bare være opptatt av detaljer på materiell og bygninger. Hvorvidt man skal regne fire eller fem anlegg til perioden er noe diffust. Anlegg 8 og 9 kan sikkert sies å være to faser av samme anlegg, samtidig som de er knyttet til to forskjellige boliger som gav ulike rammevilkår for anleggsbygging.

Anlegg nr. 8, 1981-82: Forstadium til Dillum-Revsjøbanen (nr.9)

Dette anlegget danner innledningen til et drøyt tiår der jeg fikk anledning til å praktisere anleggsbygging mer enn bygging av lok, vogner og bygninger. Det ble de store linjer framfor detaljene. Dette hang sammen med bedre plass til rådighet slik at jeg kunne breie meg mer enn noen gang. En del erfaringer var gjort på 70-tallet slik at jeg kan på en måte si at det var først nå at nybegynnerfasen for alvor var over. 

Tegningen nedenfor er et tidlig utkast til den stasjonen som er kjernen i dette anlegget. Det er utstyrt som en mellomstor stasjon på en bane som måtte ta vedlikeholdet av lok og vogner selv, dvs med et lite verksted ved siden av lokstallen som rommer seks lok. Stasjonsbygningen er etter modell Glåmos/Tolga.

Dette anlegget må likevel betraktes som et overgangsanlegg. Jeg hadde ennå intet eget rom for modelljernbanen, så det ble bygget på stua, og sto oppreist i to deler bak soveromsdøra når det ikke var i bruk. Planen for anlegget og dets utvidelse var slik:

Kun seksjon 1 og 2 ble bygget. Som man kan skimte av planen, dreide dette seg om et såkalt 3-skinne-anlegg. Det vil si at her gikk det både smalsporte tog og normalsporte tog. Noen spor var felles for de to sporvidder, altså 3-skinne. Utkastet ovenfor hadde ikke denne finessen. 3-skinne-spor er stiplet på planen. Anlegget var altså et seksjonsanlegg. Det vil si at anlegget var bygget til å tra fra hverandre, men delene måtte settes sammen på en bestemt måte. Anlegg der man enes om et falles grensesnitt ved kanten, og som derfor kan settes sammen på mange måter, kalles normalt modulanlegg.

Anlegget har i motsetning til nr.7, ikke noe forbilde i virkeligheten hva angår sporplan o.l. Man kan trygt si at hovedstasjonen er en liten stasjon med tanke på to sporvidder (sporbruddstasjon), men litt har vi fått med. Normalsportogene trafikkere alle tre sidespor, mens smalsporet bare bruker de to ytterste sporene. Godshuset er felles, og må betraktes som et omlastingshus. Gjennom huset går et 3-skinne spor. På den andre siden er det to rampespor, et for hver sporvidde. Smalsporets tilgang til driftsbanegården er via to sporkryss inn på tomtas øvre venstre del primært. Svingskiva skal betjene begge sporvidder og må pga 180 graders vending gjøres 4-sporet. Smalsporlokenes påkjøring skjer fra høyre, mens normalsporlokene kjører inn fra venstre. Lokstallen har ett 3-skinnespor, ellers delt i sporvidder. Oppstillingssporene helt til venstre på seksjon 1 har to rene 1435 mm spor, ett 1067 mm spor og et felles.

	Den ene av seksjonene under bygging i stua. Beina var forholdsvis høye, tilpasset hva som var behagelig stilling under sporlegging og slikt. Når en seksjon (eller bare noen få i samme retning) stilles opp slik, er det viktig med minst en skråstrever fra anleggsramme til bein for å gjøre den stødig.
	Sporleggingen starter med å tegne senterlinjer for svillene. Ved sporveksler limer jeg på papirmaler som viser nøyaktig plassering av hver enkelt del. Disse er tegnet på forhånd og så kopier. Ved å tegne ut på tegnepapir, kan samme tegning brukes til både høyre-og venstreveksel. Underlaget er porør plate (12 mm) som gjør skinnespikerneddriving lett og demper noe støy.
	Det er vanlig å bruke 12 mm kryssfiner som underlag for den porøse platen, men det ble ikke gjort ved dette anlegget. I stedet ble det lagt ut loddrettstående lister (5 x 15 mm) plassert på gjennomtenkte steder i forhold til sporveksler som har underliggende drivanordning. Metoden er mer tidkrevende og komplisert enn kryssfinerunderlag, men gir nok et mer stabilt sporunderlag og med flere muligheter for justering, særlig utenfor stasjonsområder.
	Kryssveksel under bygging. Oppå svillene er messingetsede underlagsplater for tunger og skinnekryss lagt på plass. På denne tiden ble de limt fast, men senere gikk jeg over til å feste de med vanlige skinnespikre. De kunne evt fjernes etter skinnene var loddet på plass og spikret utenfor underlagsplatene. Det er litt ekstraarbeid med slike underlagsplater, men gir et fint utseende. De er selvfølgelig skalatro.
	Sporleggingen av den ene halvdelen av seksjon er ferdig, inklusiv ballast som består av siktet natursand. TIl høyre er neste halvdel påbegynt, med svingskivegrava ferdig.

Seksjon 1 ble også påbegynt før jeg flyttet i januar 1982 fra Oslo til Elverum. Der fikk jeg vesentlig bedre plass, og de to seksjonene i dette anlegget inngikk dermed i et nytt større anlegg, nemlig nr.9.

Denne artikkelen er vist 42774 ganger