Om å være MJ-interessert i Oslo på 1950- og 60-tallet

av Svein Sando

Jeg vet ikke hvordan det startet, men så langt tilbake som jeg kan huske har jeg vært interessert i store og små tog. Min mor sier at det første ordet jeg sa var "tog". Det synes å fulgt meg resten av livet, selv om det aldri ble noen jernbanemann av meg. På 50-tallet var toget det vanligste transportmiddel når vi skulle langt - såfremt det gikk noe tog til reisemålet da. Relativt få privathusholdninger hadde egen bil pga importrestriksjonene som varte til 1960.

Min far tok bildet til høyre av meg i 1954. Ganske så tilfeldig var loket i bakgrunnen det ene 63a-loket som skulle bli museumslok: 2770.

Toget var derfor ensbetydende med ferie og utflukt. Mitt ferieparadis lå på Greåker langs Østfoldbanen. 

Dit tok det 2,5 time med toget som stoppet på samtlige stasjoner syd for Ski. Stasjonsnavnene ble tidlig lært utenat. Materiellet var trevogner,  med en enslig stålvogn eller to, trukket av noe grønt, antagelig El 11 eller El 13. Mormors bolig lå kloss inntil jernbanelinja:

Som den eneste i familien fikk jeg lov til å forlate matbordet når som helst dersom det kom et tog. Og det var tog i en mengde varianter. Lok av typene El 5, 10, 11 og 13, motorvognsett av type 65, 67 og etter hvert 68, svenske lok av type Hg og så det oransje lyntoget som jeg ikke vet betegnelsen på. Tidligere hadde det også gått norske lyntog (type 66), men det kan jeg knapt huske. Det gikk også et damplok med godsvogner til alle industrisporene mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Det må ha vært en type 25. På Moss mener jeg å huske en noe større skiftemaskin, antagelig type 32. Tømmertogene var lange den gangen. Jeg mener å ha telt tømmertog på en 60-70 vogner trukket av en enslig El 13. Dette virker veldig langt, men jernbanefolk jeg har snakket med senere mener også å huske så lange tog den gangen. 

Rett nedenfor mormors bolig, Fredheim, var det en liten overgangsbro som var et utmerket sted å observere tog. Broen ble revet i 2005. Slik så det ut derfra i retning mot Sarpsborg:

I kjølvannet av fascinasjonen av de store NSB-togene fulgte et tilsvarende interesse for små tog. At det virkelig fantes små tog som kunne gå av seg selv, kom gjennom de utstillinger av modelltog som man stedvis kunne møte på i Oslo på 50-tallet. Jeg husker en stor modelljernbane i Ridehuset på Skøyen. Jeg tror det må ha vært et Märklin-anlegg. I Cappelens musikkforetning i Kvadraturen (Christian Kvarts by), var det hver jul et amerikansk 0-anlegg som strakte seg over flere utstillingsvinduer. Jeg vil tippe at det var et Lionel-anlegg. I Glassmagasinet på Stortorvet var det også et juleanlegg som gikk igjen år etter år. Det var et Märklin-anlegg med de gamle M-skinnene med full midtskinne som strømleder. Alle disse inntrykkene gjorde at "elektrisk tog" sto øverst på ønskelistene til jul og bursdag fra så langt tilbake som jeg kan huske.

Mens jeg ventet på den store dagen da det skulle hende, fikk vi greie oss som best vi kunne med opptrekktog i noe som må ha vært omtrent skala 0. Flere av lekekameratene hadde dette, så vi kunne sette flere sett sammen til en stor bane, gjerne lagt inn i sandhaugen der vi kunne forme til landskap også.

Etterhvert begynte en og annen av kameratene i nabolaget (Oppsal på Oslos østkant) å få "elektrisk tog". Dette var stort sett hentet fra utlandet, for modelljernbaner var regnet som luksusvarer og ennå underlagt rasjonering.

Jan Kåre gikk i klassen min. Faren hans hadde kjøpt en oval med de nye Märklin-skinnene med punktkontakter, et stort C-koblet tanklok (3004, en noe større forløper til den senere så utbredte 3000) og noen vogner. Det hele ble høytidelig lagt ut på spisestuebordet. Jeg husker voksne naboer som kom å beundret dette, og de var hellig overbevist om at det var magneter som holdt toget sammen, slik som Brio-tog i dag.

Men den største lykken var å få komme ned i kjelleren til Tom som var ett år eldre. Faren hans hadde nemlig kjøpt ganske mye Fleischmann-utstyr i skala 0. Hele to lok hadde de, et grønt elektrisk lok (katalog nr E 335) 

og et B-koblet tanklok (E 320), 

samt noen personvogner og godsvogner. Anlegget snodde seg langs veggene og under kjellertrappa, og var kjempestort i forhold til disse enkle ovalene de fleste andre puslet med. Etter få år skjønte de at framtiden lå i skala H0.

De solgte 0-utstyret og bygget opp et vel så imponerende Fleischmann H0-anlegg i stedet, med landskap og Faller-hus. Her er noen bilder fra dette anlegget:

Et annet 0-anlegg som var til stor inspirasjon for mange den gang, var det 72 kvadratmeter store anlegget som kom til Norsk Teknisk Museum (NTM) på Etterstad i 1958. Anlegget var bygget til jernbanens 100 års jubileum i 1954 og kjørte "norsk". Det meste var håndlaget. Siden dette var offentlig utstilt, var det like tilgjengelig som vi var villig til å oppsøke museet. Det kunne beskues både i gulvnivå bak et rekkverk og glassvegg, og ovenfra en balkong. Togene ble kjørt hver time fra en stor kjørepult. Normalt gikk bare tre tog av gangen, to på den dobbeltsporede rundbanen, og et motorvognsett fra hovedstasjonen opp i fjellbanen og tilbake til hovedstasjonen igjen. Egentlig var dette litt skuffende, for sporplanen gav rom for atskillig mer variert kjørsel. En stor sekkestasjon med bl.a. svingskive så jeg aldri i bruk.

NTM hadde også et Märklin-anlegg av mindre format, men likevel langt over det de fleste privatpersoner kunne drømme om den gang. Dette var det såkalte industrianlegget som stod i annen etasje. Kun ett tog kjørte på banen, men sporplanen var ganske komplisert og toget kjørte en ganske lang og variert runde før det gjentok seg selv. Dette anlegget er faktisk restaurert og er igjen i drift på NTM, men med helt utskiftet skinneutstyr, så langt jeg kan bedømme.

Sommeren 1959 var jeg for første gang i Sverige. Vi dro med buss fra Sarpsborg på dagstur til Uddevalla. Ved Svinesund gjorde jeg en stor feil som ødela hele turen. På tom mage (jeg var så spent at jeg ikke orket noe mat om morgenen) spiste jeg en stor softis. Ristende videre i gammel norsk buss på venstre siden av svenske veier, forlangte isen etter hvert å få forlate mitt fordøyelsessystem den samme veien den var kommet inn. Dermed ble resten av turen i Sverige tilbrakt på en benk i Uddevalla under en regnfrakk, mens mine foreldre, en av gangen, dro på shopping i det store utenlandske byen. Parken lå i nærheten av jernbanen, så jeg observerte da noen svenske tog mens jeg lå der o gremmet meg over livets tildragelser. Det jeg ikke visste, var at min far under dette besøkte i et restriksjonsfritt Sverige, kjøpte en oval med Märklin-skinner, et tanklok 3000 og en gul Shell-vogn 4502. Høstens 8-års bursdagsgave var i boks, tenkte far min. Og jeg ble en måneds tid senere den lykkelig eier av mitt første "elektriske tog".

Det var to hobbyforretninger i Oslo på slutten av 1950-tallet som førte noe en del modelljernbaneutstyr. Den ene lå på Frogner. Det var Modell-Hobby i Skovveien 13 med innehaveren H. Greftegreff. Han hadde visstnok startet i Niels Juels gate, litt lenger ned på Frogner. Den andre var "Gnisten" som da jeg oppdaget den, lå i Maridalsveien 34. Innehaveren var Knut André.

Jeg har en katalog fra Modell-Hobby fra 1959. Der markedsføres tre merker: Long, Märklin og Fleischmann. Men det som var å få kjøpt var bare elektrisk utstyr til modelljernbanen, slik som trafoer, likerettere, stillpulter, lyspærer og ledning. Lok, vogner og skinner kunne bare leveres fra merket Long. Det var som sagt importrestriksjoner, og i katalogene kan vi lese at "det er fremdeles importforbud på lokomotiver, vogner, skinnemateriell, signaler o.a. fra utlandet, men elektrisk utstyr har vi tillatelse til å innføre." Long ble markedsført som "Norsk fabrikat, laget i samarbeid med de danske "Long" jernbaner". Hvor norsk det var kan man lure på, men loket var en "Nohab" (DSB MY med NSB-merke) til kr.142,50, motorvognen var "N.S.B. dieselelektrisk motorvogn "MO" kr. 132,00", et rent falsum altså. Personvognen var også ren dansk men med NSB-merke. Long var et 3-skinne-system slik som Märklin.

Flere hobbyforetninger med modelljernbane dukket om etter hvert, og noen forsvant igjen. For meg forble disse to første de "egentlige" modelljernbanebutikkene. Modell-Hobby forble på Frogner hele tiden, men flyttet litt lenger opp i Skovveien en gang rundt 1970.  Men midt på 1980-tallet sluttet de å føre modelljernbaneutstyr.

Gnisten førte derimot en mer omflakkende og oppsplittet tilværelse. I en katalog fra 1962 står de oppført med hele tre adresser: Gnisten i Maridalsveien og Hobby-huset i Dronningensgate 36 og Kongensgate 49. Butikken i Maridalsveien ble visstnok lager året etter og den i Kongensgate nedlagt. I en katalog fra 1964 opererer de bare med adressen i Dronningensgate. Det er også den butikken jeg husker best. Den lå nedsenket i forhold til gateplanet, rett overfor Kirkeristen. 

Det var en egen fascinasjon ved å gå å titte i vinduene, og så våge seg inn. Hadde man da med seg noen få kroner som det var lov å kjøpe for, sto man overfor kanskje månedens høydepunkt. Denne butikken var også målet for de første turen jeg foretok på egenhånd til den store byen, de første årene med Lilleaker-Østensjøbanen, så med T-banen når den ble åpnet i 1967. Gnisten flyttet til Brogaten 24 midt på 60-tallet, for så å ende nede i Rosenkrantzgata. Der skiftet den vel eiere og navn opptil flere ganger. Nå er den også borte.

Det var forskjell på Modell-Hobby og Hobby-huset/Gnisten. I den første var det først og fremst mannlige ekspeditører som var der i årevis. På Hobby-huset var det derimot oftest kvinner som ekspederte, og jeg synes å huske at betjeningen skiftet oftere. Knut André selv husker jeg knapt, mens H. Greftegreff står ennå levende og ruvende foran meg. Far arbeidet også rett ved Skovveien, så de fleste større innkjøpene ble foretatt der. Da kunne jeg nemlig få skyss hjem og slapp å gå de 1,5 km fra Oppsal stasjon med sekken full av spennende MJ-utstyr som mang en gang fortrengte lekselesing.

På 60-tallet kunne man etter hvert få kjøpt MJ-utstyr i mang en butikk i Oslo og omegn. Det var ikke uvanlig at sportsforretninger og fargehandlere også hadde en MJ-krok sammen med plastbyggesett av fly og båter, gjerne Airfix. Min første dobbelte kryssveksel (5128) husker jeg at jeg kjøpte på Sønsterud Sport på Oppsal-senteret. Airfix stasjonsutstyr kjøpte jeg på Samvirkelaget i Vetlandsveien. I det hele tatt var MJ på den tiden high-tech hobby som kjempet med bilbaner om gutters interesse. Mange gutter hadde nemlig "elektrisk tog", selv om ikke alle var like ivrige i å bruke den. Morten bodde rett ved Samvirkelaget. Han hadde Fleischmann som han aldri fikk montert opp på noe anlegg. Faste anlegg var ikke så enkelt i trange OBOS-leiligheter. Men jeg spurte stadig om vi ikke kunne "kjøre med toget hans". Noen få ganger fikk jeg overtalt ham (og han mora), og da gikk resten av dagen til å legge ut skinner og koble ledninger, før vi kunne få kjørt litt. Han hadde en del av Fleischmanns amerikanske utstyr med to-etasjes aluminiumsvogner fra Santa Fe. I det hele brydde vi oss ikke så veldig om hva slags materiell som gikk sammen, bare vi fikk brukt det.

Rune i parallellklassen var tidlig opptatt av norske forbilder. Han begynte å fable om å bygge om lokene slik at de ble mer norske. Flere ganger dro han meg med på lange sykkelturer til Alnabru st hvor vi kunne se på skiftingen av godstogene. Det var ofte El 5 å se, husker jeg. Dette var før den nåværende store skiftestasjonen ble bygget. El 5 ble derfor hos meg også et lok som jeg ønsket meg modell av. Interessen for norsk modelljernbane var vekket.

Far min sto i butikk på Frogner. Han kom i kontakt med en rekke kunder, blant annet en eldre mann som drev med modelljernbaner. Jeg fikk være med hjem til han en gang før jeg selv fikk "elektrisk tog", og det var utrolig spennende. Anlegget var ikke særlig stort. Det var bygget på en plate som stod opp etter veggen. Når det skulle brukes, måtte det legges oppå en bord. Dette var en ganske vanlig måte å gjøre det på for i det hele tatt å få et anlegg. Han kjørte Fleischmann, var interessert i modelljernbaner verden over og kjøpte kataloger og tidsskrifter fra flere strøk av verden. Han døde på slutten av 60-tallet, og jeg overtok noe MJ-utstyr,  tidsskrifter og kataloger. Dermed kom jeg i kontakt med amerikanske modelljernbaner gjennom en bunke tidsskrifter Model Railroader og Model Railroad Craftsman. Dette var nok første skritt for meg bort fra Märklin og over på 2-skinne-systemet som etter hvert ble mitt systemvalg.

Tidsskrifter og kataloger var (og er) en stor inspirasjonskilde for MJ-hobbyen. Katalogene kom først. Det var noe å se fram til den dagen i året at de nye katalogene til Märklin og Faller (som jeg var interessert i) ble lagt ut til salg. 

Det var også noen få tidsskrifter i salg. Selv har jeg en bunke Faller-magazin som jeg fikk av min nevnte MJ-venn på Frogner. Det første kom ut i oktober 1957. Hvor lenge de var i salg, vet jeg ikke. Disse var skrevet på tysk, noe som ble en drivkraft til å ta tyskleksene på realskolen på alvor. 

Fra januar 1964 kom imidlertid det engelske hobbybladet Airfix hobbymagasin ut i norsk oversettelse. Dette inneholdt mer enn modelljernbane, men også dette. Dermed fikk jeg kontakt med engelsk modelljernbaneskikk som er ganske annerledes enn både kontinental og amerikansk. 

Året etter startet Märklin sitt månedlige tidsskrift Märklin Magazin som man fikk kjøpt hos noen av modelljernbaneforhandlerne. Dette forelå også bare på tysk. 

Fleischmann hadde også sin avis, Fleischmann Kurier, men det kjøpte jeg aldri, men en del andre spredte kataloger over MJ-utstyr fra den tiden har jeg ennå:

Rune var mer frampå enn jeg. Han besøkte det store grå huset i Storgata 33, NSBs Hovedadministrasjon. Der fikk han kontakt med den myndige frøken Eva Fjeldseth på Pressekontoret og den milde frøken Fladberg på Maskinavdelingen som delte ut typeblader av lok og vogner til oss tog-gærne tenåringer. Dette var nyttige utgangspunkt for å bygge norsk MJ.

Etter hvert turde jeg bli med Rune i det store grå huset, og nøt godt av han hadde gått foran meg. En dag i 1969 fikk jeg vite at det var dannet en landsomfattende forening for jernbaneinteresserte, og jeg fikk et spritstensilert rundskriv fra en som het Ulf Berntsen. Jeg meldte meg fluksens inn i Norsk Jernbaneklubb og traff dermed en rekke andre likesinnede, også innenfor MJ-interessen. Dermed tok min MJ-interesse etter hvert en helt annet retning enn hittil. Men det er en annen historie.

Denne artikkelen er vist 57245 ganger