Svein Sandos modelljernbanenettsted :: Finn deg selv som MJ-er

Noen ganger møter en holdninger hos MJ-ere som får en nesten til å tro at dette dreier seg om religion: Det er én riktig måte å drive med MJ på, og de som ikke gjør det på den måten er ikke fullverdige MJ-ere. Jeg må innrømme at jeg selv har hatt noe av denne holdningen tidligere, men at jeg de senere årene har fått et noe mer nyansert syn på saken. Uttrykket "enhver blir salig i sin tro" gjelder i mye større grad for MJ-utøvelsen enn på religionenes områder. For innen MJ-hobbyen er det ikke snakk om rett og galt, om sannhet og falsket i absolutt forstand, men om hva som fungerer for deg og meg.

For de aller fleste er MJ en fritidsbeskjeftigelse som skal gi oss en oase i et ellers stressende samfunn. Det skal være et sted der vi kan få utvikle noen av våre evner og anlegg som vi kanskje ikke får utfolde ellers i livet. Det skal være et sted der vi et stykke på vei kan få virkeliggjøre drømmer. Modelljernbanehobbyen drives nok av mange forskjellige mennesketyper. Din måte å utøve modelljernbanehobbyen på behøver derfor ikke være noe mer "riktig" enn andres. Det er mange måter å drive denne hobbyen på, og nettopp denne variasjonsbredden gjør at det er viktig å finne din fasong, din innfallsvinkel slik at du kan få selvtillit og glede ved å drive hobbyen.

Hva er viktig for deg ved denne hobbyen? Hva setter du mest pris på? Hva liker du best å stelle med når du driver med modelljernbane? Hva ønsker du å virkeliggjøre med denne hobbyen?

Dette er kanskje ikke så lette spørsmål å svare på, verken for den som er ny innenfor hobbyen eller for en gammel traver. Men jeg tror det er viktig å stille seg disse spørsmålene, ikke minst av de som har drevet med hobbyen noen år. Er det bare overtatte meninger som har fått deg til å drive hobbyen slik du gjør det, eller er det på grunnlag av et bevisst valg?

Jeg tror mange av oss har latt oss styre av bestemte forbilder og eksperter i langt større grad enn vi er klar over. Det er fint å bla i kataloger og magasiner med reportasjer fra flotte og dyre anlegg for å få inspirasjon. Men for mange har det ikke bare blitt inn-spirasjon (inn-ånding), men mange har mistet pusten og motet: "Hvis det er slik det bør være, da får jeg det aldri til!".

Det er fint med forbilder. Noen å lære av, noen å få nye ideer av. Men hvis forbildene i denne sammenhengen tar fra deg motet og lysten til å drive med hobbyen, da bør du se deg om etter forbilder som samsvarer mer med dine interesser og dine forutsetninger.

Forutsetningene er viktige. Det vil si de ressurser som legger rammen rundt din mulighet for å drive med modelljernbaner:

Ingen av disse tingene behøver å være fastspikret en gang for alle. Mange opplever at evner og ferdigheter vokser med trening. Ta det skrittvis og ikke i store jafs. Med oppfinnsomhet kan du utnytte et lite areal godt, og kanskje kan du skaffe deg et større modelljernbanerom med tiden. Penger har de færreste nok av. Men materiell kan anskaffes over tid. De fleste utgiftene er av typen kapitalutgifter, det vil si at man kan få skaffet seg det meste bare man tar tiden til hjelp. Det er imidlertid mye penger å spare på å gjøre ting selv. Har du derfor evner i den retning, og penger virkelig er til hinder for å kunne drive din hobby, bør du kanskje satse mer på å bygge ting selv - da blir det i tillegg et anlegg med personlighet.

"Finn deg selv som MJ-er" lød overskriften. Nå har vi sett på ressursene du rår over. Det neste og kanskje det viktigste blir da å se på interessene dine i modelljernbanesammenheng. Normalt er nok interessene styrt ut fra forutsetningene, men ikke alltid. Forutsetninger og interesser vil til sammen si deg hva slags modelljernbaneutøver du er. Når du har fått satt navn på hva slags utøver du er, da tror jeg du bør ta konsekvensen av det og drive hobbyen deretter. Da vil utbytte bli størst.

Det amerikanske modelljernbanebladet "NMRA Bulletin" hadde i 1983 en artikkel som karakteriserer MJ-eren ut fra den måten man kjører togene på. Den deler MJ-eren inn i 12 forskjellige utøvere:

1. Lokføreren som sitter på en sentral plass i eller ved anlegget.

2. Lokføreren som vandrer langs anlegget sammen med toget han kjører.

3. Skuespilleren som "framfører" sine tog på et (ofte) lite men særlig realistisk anlegg. Forbildet er teatret.

4. Sporskifteren som har et anlegg med en rekke sidespor som flittig "bekjøres".

5. Spilleren ('gamesman') som er interessert i skifteproblemer.

6. Samleren eller mesterbyggeren.

7. Regissøren. Som nr.3, er også her teatret forbildet, men hovedvekten legges på hele ensemblet, ikke bare en enkelt aktør (les: tog).

8. Toglederen eller CTC-operatøren som er interessert i togkryssinger o.l.

9. Seksjonslederen som har kontroll over sin del av et større anlegg.

10. Stillverksoperatøren.

11. Togbetrakteren/-entusiasten ('railfan') som er mest interessert i å se tog som kjører på et anlegg, gjerne uten å behøve å kjøre de selv.

12. Banegårdslederen.

Det kan kanskje være vanskelig å forbinde noe med alle disse utøverne blant annet fordi de gjenspeiler en del måter å kjøre tog på som kan være fremmedartede for oss.

Artikkelen kan imidlertid være til god hjelp når du skal bli klar over hva slags modelljernbaneutøver du er. Dersom du kjenner noen som var medlem av NMRA (National Model Rairoad Association) i 1983, kan du sikkert få låne dette nummeret og lese mer om det selv.

Det går an å omforme og utvide denne listen noe til å gjelde norske forhold og til å gjelde mer enn bare det å kjøre tog:

liker å se togene bevege seg. De bør være lange og gjerne flere av dem på en gang. Det er av underordnet betydning om det er han som kjører dem. Poenget er at de beveger seg. Han er først og fremst en tilskuer.

superdetaljerer kjøpemodeller, bygger de totalt om og går heller ikke av veien for å bygge modeller opp fra intet. Modellene får kanskje plass på et anlegg, men like ofte i en utstillingsmontre eller på en hylle.

lager de mest sofistikerte styringer og elektroniske opplegg for modelljernbanen selv om oppgaven kanskje kunne vært løst på en enklere måte.

har byttet ut de opprinnelige motorene i lokomotivene med de beste på markedet. Lokene er gjerne forsynt svinghjul. Han kjører togene med forbildetro bevegelser og liker å kjøre langsomt. Han flytter aldri på en vogn med hendene, men bruker et lokomotiv til å gjøre det. Han synes ofte det beste er å kjøre lokomotivene på stasjonsområder, for da må han skifte kjøreretning ofte og loket kan smyge seg så langsomt fram at gangtøyet beveger seg sakte nok til å nyte bevegelsen av det.

går ut i naturen og samler singel og sand, kvister og urter, mose og lav. Han tenker stadig på hva han kan bruke for å modellere de enkelte detaljene i naturen.

elsker spor, gjerne i store mengder. Kompliserte sporføringer er en fryd for hans øye. Kanskje våger han seg på å spikre skinnene selv, og da er det ikke grenser for hva slags sporopplegg han kan finne på å lage.

gransker modellene med skyvelære og sammenligner med tegninger av forbildene. Han vil helst ha et anlegg med et konkret forbilde i virkeligheten, og kjører gjerne tog etter ruter fra en virkelig jernbane.

ønsker å gjenskape et stykke norsk jernbanehistorie som modell. Han er en realist som ser bakover i tiden.

Dette er selvfølgelig satt litt på spissen, men jeg tror mange MJ-ere vil kjenne seg litt igjen i flere av disse typene. De fleste som utøver modelljernbanehobbyen vil i større eller mindre grad passe til flere av disse beskrivelsene. Jeg tror også at jo lenger du har bedrevet hobbyen, desto flere av disse utøvertypene vil du kunne identifisere seg med. Men nettopp fordi det er flere av disse typene som skal eksistere side om side i samme person, da må de tilpasse seg hverandre.

I en artikkel i På Sporet (Norsk Jernbaneklubbs medlemsblad) nr.39 (desember 1983), har jeg argumentert for at "realisten" kan kombineres med alle de andre typene. Jeg tror også at "realisten" (i en eller annen form) er langt mer utbredt enn vi kanskje tror, i alle fall hvis vi innfører typen "selektiv realist". Med dette mener jeg en som har høye krav til forbildelikhet på visse områder, men ikke på alle. Ettersom det kan være ulike område som man har realist-krav til, vil det finnes ganske mange varianter av slike selektive realister. Min påstand er at vi vel er selektive realister alle sammen så fremt vi regner oss som modelljernbaneinteresserte eller modelljernbaneutøvere. Et eksempel på en selektiv realist er en som er nøye med hvordan de elektriske lokomotivmodellene ser ut mhp likhet med forbildet, men synes ikke det er like viktig med om anlegget de kjøres på har kontaktledning eller hvordan den ser ut. Fokus ligger på lokomotivene, ikke på infrastrukturen rundt.

Hensikten med denne opplistingen er todelt. For det første vil jeg hjelpe deg til å finne ut hvilke av disse typene du hører inn under. Når det er klarlagt vil det nemlig få betydning for hva slags modelljernbaneanlegg du bør ha og hva slags kjøresystem (2-skinne eller 3-skinne) egner seg:

- Togkjøreren trenger et anlegg der togene kan kjøres mest mulig. Han bør ikke velge et såkalt punkt-til-punkt-anlegg, men heller et såkalt rundbaneanlegg eller et anlegg med sløyfer som snur togene lett. Dobbeltspor vil også være fint, for da kan togene kjøres uten unødige opphold for kryssing underveis. Togkjøreren vil også ha glede av automatisert drift slik at mange tog kan kjøres uten at de må passes på.

- Modellbyggeren trenger egentlig heller ikke noe anlegg, men om han vil ha det, da stilles det små krav til sporplan og slikt. Poenget må være å ha plass til de fine modellene han har bygget. Detaljert og forseggjort landskap vil være en fin ramme om enkeltmodellene. Anlegget vil først og fremst ha funksjon som utstillingsmontre (diorama).

- Elektronikeren trenger et anlegg der hans elektroniske godbiter kan demonstreres. Hvis han har tid til å bygge det, vil et anlegg med komplisert sporføring og mange signaler kanskje være noe for ham.

- Lokomotivføreren vil trenge et anlegg som muliggjør mer enn bare det å kjøre togene på fri linje. Stasjoner er derfor viktig, og gjerne endestasjoner med behov for å foreta skifteoperasjoner med vognene. Et punkt-til-punkt-anlegg er derfor noe for denne utøveren. Sidespor til industrier o.l. er også av stor interesse.

- Landskapsarkitekten vil ha et anlegg som gir plass til mer enn bare spor. Fjell og daler, vassdrag og veier vil være viktige ting. Her trengs det altså et anlegg med luft rundt sporene.

- Sporleggeren vil trives med omtrent samme anlegg som lokomotivføreren, nemlig med stasjoner der han kan få utfolde seg med utfordrende oppgaver.

- Realisten og historikeren vil helst ha et anlegg som er en kopi av noe i virkeligheten eller som i alle fall har prinsipper som han finner i virkeligheten. Dessverre må han ofte gå på akkord med sitt høye ideal, men han er stadig på jakt etter en måte å kombinere det ideelle med de mulige på den plassen har til rådighet; en plass som han nesten alltid synes er alt for liten.

-Lekerens anlegg er det umulig å si noe om på forhånd. Hva som er gøy er en høyst individuell sak. Hva som er å leke er antagelig umulig å definere. Noen vil alltid føle seg satt utenfor. Så avansert og komplekst er dette!

De fleste MJ-ere er kombinasjoner av de nevnte utøvertypene. Det betyr at det kan være flere anleggstyper som tiltaler deg. Det blir snakk om å prøve å kombinere disse typene innenfor den plass du har til rådighet.

Uansett hva du velger, så vær deg bevisst at dette er ditt valg. Andre ville kanskje ha valgt annerledes. Du må velge anlegg ut fra hva du synes er viktig med modelljernbanehobbyen, ikke hva andre mener er viktig.

[Revidert utgave av side 17-19 i min bok Modelljernbane på norsk fra 1992. Endret sist gang 31.5.2000.
Artikkelen ble første gang skrevet i 1983 (På Sporet nr. 39) som del 1 i en lengre artikkel "MJ som JEG vil ha det". I tillegg til bokutgivelsen er den også trykket i MJ-bladet spesial for 2000 og 2003.]