Kan vi klare oss uten NSB?
av Svein Sando (skrevet 10.7.1994)
Norsk jernbanestell er tydeligvis i en krise. Nedslitt og tildels
foreldet materiell. Stadig forsinkelser. Pendlerforeninger som
protesterer. Og nå det siste: 200 mill. i
utgiftsoverskridelser som fører til urimelige forslag om
å innstille tog og nedlegge en rekke stasjoner mm.
Politikere i nøkkelposisjoner synes det går for
langt: Opseth må stoppe NSBs styre i sin måte å
håndtere krisen på, sies det.
Den aktuelle krisen i NSB skal jeg ikke si noe om. Derimot
ønsker jeg å belyse fenomenet NSB fra en etisk
synsvinkel. For som så mange debatt- og krise-områder
i samfunnet for tiden, handler dette også om verdivalg.
Hvilke verdier er det rett å satse på?
Mange mener at jernbanen står for en foreldet verdi, og
de eneste den bidrar med nå, er en negativ verdi, nemlig et
økonomisk underskudd. Verdier tappes fra statskassa. Og da
er det vel ikke noe å ta vare på - bort med det.
Og av og til kan vi lure på om det ikke er det man har
lagt opp til gjennom en årrekke: gradvis nedbygging av
jernbanen, fordi den er en økonomisk belastning. I tillegg
går det langsomt, komforten er stedvis elendig, den
medfører stadig forsinkelser og irritasjon, osv. Det
negative griner mot en.
I en tid hvor økonomiske argumenter har stor
gjennomslagskraft, har jernbaneforkjemperne terpet på at
man ikke kan legge bedriftsøkonomiske beregninger til
grunn for å vurdere jernbanens nytte. Dette er en riktig
vei å gå. Ja, begrepet 'verdi' handler egentlig slett
ikke om økonomiske verdier. Penger er jo ikke noe annet
enn et byttemiddel. Det fungerer som en mer eller mindre
(u)rettferdig målestokk for de konkrete ressurser vi
rår over: ting og menneskelig arbeidskraft.
Plassen tillater dessverre ikke en utdyping av verdi-begrepet.
I stedet vil jeg straks slå ned på hovedpoenget: Den
grunnleggende verdien som må ivaretas i et samfunn som
også teker på de kommende generasjonene, er jorda som
varig livsgrunnlag for mennesker. Jeg kaller dette for
"miljø-verdien". Det som truer denne verdien, er
forurensing og overforbruk av ting-ressurser.
Transport krever både ting-ressurser og det forurenser.
Det er derfor ikke etisk likegyldig hva slags transportmidler vil
velger å bruke. Skulle man vært etisk konsekvent,
måtte man si at transport er forkastelig. Men da har vi
forflyttet oss utenfor realitetenes verden.
Derimot kan vi spørre om all transport er
nødvendig? Vi har nemlig en annen verdi som vi også
setter høyt i vårt vestlige individualorienterte
samfunn: individuell mobilitet. Med det menes at vi ønsker
selv å bestemme når vi vil reise og hvor vi vil
reise. I tillegg kommer noe vi kunne kalle stukturell moblilitet
som dels har med spredt bosetning å gjøre, dels med
at det er ofte er stor avstand mellom produksjonssted og
forbrukssted. Dette medfører mange lange arbeidsreiser og
stor forflytningsavstand for gods. Behovet for transport
forårsakes altså dels av individuelle ønsker
og strukturelle faktorer.
Det er en verdikonflikt mellom 'mobilitet' og 'miljø'.
Men de fleste av oss lar individuelle verdier gå foran
kollektive verdier. Derfor vil mange uten å blunke
virkeliggjøre mobilitets-verdien selvom det går
på bekostning av miljø-verdien. Og, enda viktigere,
hvilket transportmiddel vi bruker for å
virkeliggjøre mobiliteten, velges, dersom vi har penger
nok til det, ut fra verdiene 'komfort' og 'hurtighet'. For de
kortere reisestrekninger vil det si at privatbil foretrekkes,
mens på lange reiser vil fly foretrekkes.
Det etisk problematiske med dette er at blant transportmidlene
er både biler og fly mye mer forurensenede og
ressursforbrukende enn tog, båt og til dels buss.
At jernbanen ivaretar miljøverdiene bedre enn andre
transportmidler, og mobilitets-verdien mindre, skyldes
teknologiske sider ved jernbanen. Det hele ligger at toget er
bundet til et par glatte stålskinner. Denne geografiske
bundethet muliggjør lavt ressursbruk (liten friksjon) og
at elektrisitet kan brukes som energi. Bundethet er også en
viktig forutsetnig for det lave antall ulykker - som
forøvrig også er en positiv verdi både
individuelt og kollektivt. Antallet veitrafikkulykker henger
åpenbart sammen med at bilføreren uopphørlig
må sørge for å holde bilen i ønsket
posisjon, mens et tog styrer seg selv nettopp ved hjelp av
skinnene. Bundetheten til skinnene, som det av økonmiske
grunner ikke er for mange av, gjør også at tog
må fremføres under en nøye overvåket og
planlagt prosedyre slik at de ikke kolliderer. Dette svekker
mobiliteten og krever en del person-ressurser.
Vi har tidligere skjelnet mellom ting-ressurser og
arbeidskraft-ressurser. Ut fra miljø-verdien, bør
vi bruke så få av jordens ting-ressurser som mulig.
Derimot er reduksjon av menneskelige ressurser, dvs
arbeidsplasser, ikke motivert ut fra miljø-verdien, men
snarere ut fra en ikke-helhetlig økonomisk betraktning. Et
samfunn med stor arbeidsledighet har jo faktisk stor tilgang
på menneskelige ressurser. Men vi velger altså
å la store grupper mennesker arbeide seg mer eller mindre i
hjel, mens andre grupper står uten arbeid.
Jernbanen har mistet markedsandeler. Det er ikke rart.
Muligheten for å virkeliggjøre mobilitets-verdien er
større enn noen gang. NSB's underskudd og tapte
markedsandeler har økt i takt med bl.a. bilismen. Det
begynte i 20-årene, stagnerte under krigen, og forsatte for
fullt etter frisleppet av privatbilen i 1960. Nå har vi
hatt et frislepp i lufta også, med økning i antall
flyavganger med 12 % i forhold til i fjor og dertil
hørende økt CO2-utslipp.
Det nye evangeliet heter nemlig deregulering: Fri konkurranse.
Minimale statlige inngrep. Og til NSB setter eieren (Staten)
strenger og strengere økonomisk krav: Trafikkdelen av NSB
skal gå i balanse, bortsett fra visse tog som det
offentlige ønsker skal kjøres. Det betyr at
særlig godstrafikken er svært konkurranseutsatt.
Hvilket gods som går på vei eller bane har derfor
samfunnet ikke kontroll med. Markedsmekanismene rår, og de
mistenkes for ikke å fremme miljø-verdien i
særlig grad. Ekspressbusser kjøres parallelt med
ekspresstog i deregularitetens navn.
På kontinentet har man imidlertid skjønt at
deregulering ikke fremmer helhetsinteresser. Der "legges det
begrensninger på tyngre lastebilers frihet til
framføring, og det er sterke ønsker om ytterligere
restriksjoner med krav om storstilt overføring av gods fra
veg til bane," kan vi lese i NSB langstidsplan 1994-97. Og noen
snakker om deregulering som EU-tilpassing??
Etisk sett virker det som om staten skyver ansvaret for
miljøet over på det individuelle plan. Det er viktig
med miljøet, heter det i mange festtaler, men når
det kommer til praksis, toer man sine hender, deregulerer
transportmarkedet ytterlig, og håper kanskje at den enkelte
skal ta etiske valg til beste for helheten. Slike valg bør
vi ta. Men det frigjør ikke staten for moralsk ansvar.
Transportbehov foreligger. Den samlede transportmengden burde
ut fra miljø-verdien vært redusert, men reduksjon er
nok vanskeligere å få til enn å styre valg av
befordringmidler. Der inntar de folkevalgte en
nøkkelrolle. Stortinget setter rammer for all
transportvirksomhet i Norge. Stortinget kan fortsette med å
sultefore NSB, med enda flere forsinkelser, enda flere innstilte
tog, enda flere nedlagte stasjoner som resultat. Det
medfører at folk i enda mindre grad frivillig velger
å bruke dette uten tvil mest miljøvennlige
transportmiddel vi har. Men da velger Stortinget å la norsk
jernbanestell dø en sakte død, slik at vi om noen
år bare kan velge mellom transportmidler som ivaretar
miljø-verdien dårlig.
Vi er her i den situasjon at det foreligger en
transporteknologi som er akseptabel ut fra globale og helhetlige
miljøhensyn. Statens oppgave må da være
å legge forholdene til rette slik at dette transportmiddel
brukes i størst mulig grad. Og jo mer det brukes, jo
større sjanse er det faktisk for at det økonomiske
underskudd skal minke.
Men hvor skal pengene tas fra? Har vi ikke krise i
helsesektoren. Der er også et moralsk problem. En av
årsakene til at folk velger privatbil framfor tog, er bl.a.
fordi vi har fått så mange rakse motorveier. God
framkommelighet på veien skaper bare mer biltrafikk. Skal
man få folk til å velge toget, må man ikke
legge forholdene alt for godt til rette for det etisk
dårligere valg. Derfor bør det overføres
midler fra sikkerhetsmessig- og miljømessig
dårligere transportmidler til jernbanen.
Jernbanen var et produkt av og et viktig middel for
framveksten av den industrielle revolusjon. Den var for det
industrielle samfunn i forrige århundre nærmest det
man på fint kaller et conditio sine qua non, dvs noe man
ikke kan klare seg forruten. Etter hvert ble bilen et slikt
conditio sine qua non. Det har bilbransjen skjønt. "Uten
bilen stopper Norge", står det å lese bak på
flere lastebiler. Kortsiktig er dette riktig. Men lang sikt tror
jeg vi må snu det hele og si: "Med for mye bilbruk og
flyreiser stopper Norge - og verden." For framtidssamfunnet, som
sliter med langtids-bivirkningene av den industrielle revolusjon,
synes ringen å være sluttet: jernbanen er igjen blitt
et conditio sine qua non.
Denne artikkelen er vist 32773 ganger |