Det er selvfølgelig helt greit at noen driver sin hobby på den måten. Det kan være mange grunner at man ikke har et MJ-anlegg. Kanskje er det lok og vogner i 1:1 som interesserer en og som man synes det er fint å ha skalamodeller av. Kanskje har man ikke plass til et anlegg å kjøre modellene på, eller man har ikke tid til å bygge opp et helt anlegg, eller det interesserer en ikke. Noen tror seg å ha ti tommeltommer og at det er det umulig å gjøre noe med (se Sluttsignalet 9 i MJ-bladet 1/2012), men å samle på flotte togmodeller er noe helt annet. Slik sett er det mange forskjellige grunner til at hver av oss praktiserer denne hobbyen slik vi gjør - og slik må det være.

For noen endrer dette seg over tid. Selv hadde jeg en periode rundt 1980 på hybel og trangboddhet der det ikke var plass til noe anlegg. Da hev jeg meg på selvbygging av damplok og investerte i en liten metalldreibenk. Dette falt sammen med en interesse for historiske damplok. På den tiden var tilbudet av norske MJ-lokomotiver begrenset til Märklins Di 3 og en Kleinbahn BR52 som kunne fornorskes til ”Stortysker” (63a). Ville man ha norske modeller utover dette måtte de selvbygges. Med utgangspunkt i konstruksjonstegninger i 1:10 og 1:20 som kunne dekke en halv vegg, ble fire lok påbegynt på den tiden. Ett ble fullført og fortsatt har jeg tre kjørbare men langt fra fullførte messinglok – 30 år senere. For hva skjedde? Jo, jeg kom til et hus med en tom kjeller. Jeg visste at det var høyst midlertidig; ett år kun. Når jeg samtidig hadde rimelig bra med tid til egen disposisjon, ble fristelsen for stor til å utnytte dette store rommet som jeg aldri hadde vært i nærheten av å ha tilsvarende tilgjengelig tidligere. Et seksjonsdelt, flyttbart anlegg ble påbegynt. Jeg gikk fra å være MT-er til å bli MJ-er, og det så grundig at siden har fokuset på banen og omgivelsene nesten helt overskygget selve togmodellene. De uferdige lokene har egentlig ikke vært noe å bekymre seg over, som om det skulle vært et slags nederlag over at jeg ikke klarte å fullføre dem. Jeg kan fortsatt glede meg over flotte modeller med forbildenøyaktighet, men for egen del spiller det ikke noe særlig rolle om en bremseslange mangler, ja til og med om en buffer er falt av. Godteposene som følger med mange av de bedre ferdigmodellene forblir som oftest uåpnet hos meg.

Betyr det at jeg er blitt en ukritisk i forhold til forbildet? Kanskje snarere tvert i mot, men det betyr at hva jeg fokuserer som viktig har endret seg. Når man bygger modelljernbane får togenes detaljutseende mindre betydning rett og slett fordi de normalt ikke betraktes på 10 cm avstand, men kanskje heller på 1 og 2 meters avstand. Noen har sammenlignet MJ med et teater, der togene er skuespillerne. Så i stedet for å være fokusert på skuespillernes sminke og detaljer i kostymene, så er fokuset på replikkene og helheten i dramaet, dvs. i hvordan togene kan kjøre på en realistisk måte i realistiske omgivelser.

Det er nye detaljer som er blitt viktige for meg, og det er sporet. Et realistisk spor ligger der permanent på anlegget. Et realistisk helhetsinntrykk skapes av landskap, spor og tog. Men toget kan skiftes ut meget enkelt og togene flytter på seg. Det kan ikke sporet. Sporet er også en forutsetning for å kjøre tog, og det er vel det som er den egentlige hensikten med lok og vogner? En sporplan som muliggjør en modellering av togdrift fra ønsket periode er for meg blitt viktig. Med ”ønsket periode” mener jeg at togdrift har forandret seg gjennom historien. Den mest slående endringen er at et godstog i dag normalt er et blokktog som går uendret over store avstander, mens det for 40 år siden først og fremst var et arbeidende godstog som stoppet ved nær sagt hver eneste stasjon og utvekslet vogner. Hvis realisme her er viktig for en, så spiller det rullende materiellet selvsagt inn. Ønsker man trafikk med godstog som gjør noe på stasjonene, da må man enten dikte opp en kontrafaktisk historie om et baneselskap som driver med vognlast i 2012 (hvilket er fullt mulig, siden du er generaldirektør på ditt MJ-anlegg), eller man må velge modeller fra en epoke der man faktisk brukte vognlast. Sånn sett er rullende materiell viktig, men da mer i betydning hva slags materiell enn visuelle detaljer ved enkeltmodellene.

Nå vil noen sikkert innvende at det er fullt mulig å kombinere dette. Detaljerte modeller med korrekte skilter og ingen vogner med samme nummer, og korrekt utvalg i forhold til tidsepoke er da noe vi ofte ser for eksempel på Fremo-samlingene. Selvfølgelig er det mulig, og representerer kanskje MJ på sitt ypperste, men de fleste av oss er nok ikke kommet så langt, eller synes for egen del at man trenger ikke å ha samme ambisjonsnivå på alle aspekter innen MJ. På klubbnivå kan man derimot lettere få til de beste på det meste såfremt man har klubbdeltagere som er gode på forskjellige områder.

Hva ville jeg si med dette? Jo, at modelljernbane er mer enn modeller av lok og vogner, ja at modelljernbane kanskje først og fremst handler om å modellere en jernbane med alt dets vesen og omgivelser. Dernest kommer togene – prinsipielt og fordi de er så lette å skifte ut.

Denne artikkelen er vist 1331 ganger