Kan vi klare oss uten NSB?

av Svein Sando (skrevet 10.7.1994)

Norsk jernbanestell er tydeligvis i en krise. Nedslitt og tildels foreldet materiell. Stadig forsinkelser. Pendlerforeninger som protesterer. Og nå det siste: 200 mill. i utgiftsoverskridelser som fører til urimelige forslag om å innstille tog og nedlegge en rekke stasjoner mm. Politikere i nøkkelposisjoner synes det går for langt: Opseth må stoppe NSBs styre i sin måte å håndtere krisen på, sies det.

Den aktuelle krisen i NSB skal jeg ikke si noe om. Derimot ønsker jeg å belyse fenomenet NSB fra en etisk synsvinkel. For som så mange debatt- og krise-områder i samfunnet for tiden, handler dette også om verdivalg. Hvilke verdier er det rett å satse på?

Mange mener at jernbanen står for en foreldet verdi, og de eneste den bidrar med nå, er en negativ verdi, nemlig et økonomisk underskudd. Verdier tappes fra statskassa. Og da er det vel ikke noe å ta vare på - bort med det.

Og av og til kan vi lure på om det ikke er det man har lagt opp til gjennom en årrekke: gradvis nedbygging av jernbanen, fordi den er en økonomisk belastning. I tillegg går det langsomt, komforten er stedvis elendig, den medfører stadig forsinkelser og irritasjon, osv. Det negative griner mot en.

I en tid hvor økonomiske argumenter har stor gjennomslagskraft, har jernbaneforkjemperne terpet på at man ikke kan legge bedriftsøkonomiske beregninger til grunn for å vurdere jernbanens nytte. Dette er en riktig vei å gå. Ja, begrepet 'verdi' handler egentlig slett ikke om økonomiske verdier. Penger er jo ikke noe annet enn et byttemiddel. Det fungerer som en mer eller mindre (u)rettferdig målestokk for de konkrete ressurser vi rår over: ting og menneskelig arbeidskraft.

Plassen tillater dessverre ikke en utdyping av verdi-begrepet. I stedet vil jeg straks slå ned på hovedpoenget: Den grunnleggende verdien som må ivaretas i et samfunn som også teker på de kommende generasjonene, er jorda som varig livsgrunnlag for mennesker. Jeg kaller dette for "miljø-verdien". Det som truer denne verdien, er forurensing og overforbruk av ting-ressurser.

Transport krever både ting-ressurser og det forurenser. Det er derfor ikke etisk likegyldig hva slags transportmidler vil velger å bruke. Skulle man vært etisk konsekvent, måtte man si at transport er forkastelig. Men da har vi forflyttet oss utenfor realitetenes verden.

Derimot kan vi spørre om all transport er nødvendig? Vi har nemlig en annen verdi som vi også setter høyt i vårt vestlige individualorienterte samfunn: individuell mobilitet. Med det menes at vi ønsker selv å bestemme når vi vil reise og hvor vi vil reise. I tillegg kommer noe vi kunne kalle stukturell moblilitet som dels har med spredt bosetning å gjøre, dels med at det er ofte er stor avstand mellom produksjonssted og forbrukssted. Dette medfører mange lange arbeidsreiser og stor forflytningsavstand for gods. Behovet for transport forårsakes altså dels av individuelle ønsker og strukturelle faktorer.

Det er en verdikonflikt mellom 'mobilitet' og 'miljø'. Men de fleste av oss lar individuelle verdier gå foran kollektive verdier. Derfor vil mange uten å blunke virkeliggjøre mobilitets-verdien selvom det går på bekostning av miljø-verdien. Og, enda viktigere, hvilket transportmiddel vi bruker for å virkeliggjøre mobiliteten, velges, dersom vi har penger nok til det, ut fra verdiene 'komfort' og 'hurtighet'. For de kortere reisestrekninger vil det si at privatbil foretrekkes, mens på lange reiser vil fly foretrekkes.

Det etisk problematiske med dette er at blant transportmidlene er både biler og fly mye mer forurensenede og ressursforbrukende enn tog, båt og til dels buss.

At jernbanen ivaretar miljøverdiene bedre enn andre transportmidler, og mobilitets-verdien mindre, skyldes teknologiske sider ved jernbanen. Det hele ligger at toget er bundet til et par glatte stålskinner. Denne geografiske bundethet muliggjør lavt ressursbruk (liten friksjon) og at elektrisitet kan brukes som energi. Bundethet er også en viktig forutsetnig for det lave antall ulykker - som forøvrig også er en positiv verdi både individuelt og kollektivt. Antallet veitrafikkulykker henger åpenbart sammen med at bilføreren uopphørlig må sørge for å holde bilen i ønsket posisjon, mens et tog styrer seg selv nettopp ved hjelp av skinnene. Bundetheten til skinnene, som det av økonmiske grunner ikke er for mange av, gjør også at tog må fremføres under en nøye overvåket og planlagt prosedyre slik at de ikke kolliderer. Dette svekker mobiliteten og krever en del person-ressurser.

Vi har tidligere skjelnet mellom ting-ressurser og arbeidskraft-ressurser. Ut fra miljø-verdien, bør vi bruke så få av jordens ting-ressurser som mulig. Derimot er reduksjon av menneskelige ressurser, dvs arbeidsplasser, ikke motivert ut fra miljø-verdien, men snarere ut fra en ikke-helhetlig økonomisk betraktning. Et samfunn med stor arbeidsledighet har jo faktisk stor tilgang på menneskelige ressurser. Men vi velger altså å la store grupper mennesker arbeide seg mer eller mindre i hjel, mens andre grupper står uten arbeid.

Jernbanen har mistet markedsandeler. Det er ikke rart. Muligheten for å virkeliggjøre mobilitets-verdien er større enn noen gang. NSB's underskudd og tapte markedsandeler har økt i takt med bl.a. bilismen. Det begynte i 20-årene, stagnerte under krigen, og forsatte for fullt etter frisleppet av privatbilen i 1960. Nå har vi hatt et frislepp i lufta også, med økning i antall flyavganger med 12 % i forhold til i fjor og dertil hørende økt CO2-utslipp.

Det nye evangeliet heter nemlig deregulering: Fri konkurranse. Minimale statlige inngrep. Og til NSB setter eieren (Staten) strenger og strengere økonomisk krav: Trafikkdelen av NSB skal gå i balanse, bortsett fra visse tog som det offentlige ønsker skal kjøres. Det betyr at særlig godstrafikken er svært konkurranseutsatt. Hvilket gods som går på vei eller bane har derfor samfunnet ikke kontroll med. Markedsmekanismene rår, og de mistenkes for ikke å fremme miljø-verdien i særlig grad. Ekspressbusser kjøres parallelt med ekspresstog i deregularitetens navn.

På kontinentet har man imidlertid skjønt at deregulering ikke fremmer helhetsinteresser. Der "legges det begrensninger på tyngre lastebilers frihet til framføring, og det er sterke ønsker om ytterligere restriksjoner med krav om storstilt overføring av gods fra veg til bane," kan vi lese i NSB langstidsplan 1994-97. Og noen snakker om deregulering som EU-tilpassing??

Etisk sett virker det som om staten skyver ansvaret for miljøet over på det individuelle plan. Det er viktig med miljøet, heter det i mange festtaler, men når det kommer til praksis, toer man sine hender, deregulerer transportmarkedet ytterlig, og håper kanskje at den enkelte skal ta etiske valg til beste for helheten. Slike valg bør vi ta. Men det frigjør ikke staten for moralsk ansvar.

Transportbehov foreligger. Den samlede transportmengden burde ut fra miljø-verdien vært redusert, men reduksjon er nok vanskeligere å få til enn å styre valg av befordringmidler. Der inntar de folkevalgte en nøkkelrolle. Stortinget setter rammer for all transportvirksomhet i Norge. Stortinget kan fortsette med å sultefore NSB, med enda flere forsinkelser, enda flere innstilte tog, enda flere nedlagte stasjoner som resultat. Det medfører at folk i enda mindre grad frivillig velger å bruke dette uten tvil mest miljøvennlige transportmiddel vi har. Men da velger Stortinget å la norsk jernbanestell dø en sakte død, slik at vi om noen år bare kan velge mellom transportmidler som ivaretar miljø-verdien dårlig.

Vi er her i den situasjon at det foreligger en transporteknologi som er akseptabel ut fra globale og helhetlige miljøhensyn. Statens oppgave må da være å legge forholdene til rette slik at dette transportmiddel brukes i størst mulig grad. Og jo mer det brukes, jo større sjanse er det faktisk for at det økonomiske underskudd skal minke.

Men hvor skal pengene tas fra? Har vi ikke krise i helsesektoren. Der er også et moralsk problem. En av årsakene til at folk velger privatbil framfor tog, er bl.a. fordi vi har fått så mange rakse motorveier. God framkommelighet på veien skaper bare mer biltrafikk. Skal man få folk til å velge toget, må man ikke legge forholdene alt for godt til rette for det etisk dårligere valg. Derfor bør det overføres midler fra sikkerhetsmessig- og miljømessig dårligere transportmidler til jernbanen.

Jernbanen var et produkt av og et viktig middel for framveksten av den industrielle revolusjon. Den var for det industrielle samfunn i forrige århundre nærmest det man på fint kaller et conditio sine qua non, dvs noe man ikke kan klare seg forruten. Etter hvert ble bilen et slikt conditio sine qua non. Det har bilbransjen skjønt. "Uten bilen stopper Norge", står det å lese bak på flere lastebiler. Kortsiktig er dette riktig. Men lang sikt tror jeg vi må snu det hele og si: "Med for mye bilbruk og flyreiser stopper Norge - og verden." For framtidssamfunnet, som sliter med langtids-bivirkningene av den industrielle revolusjon, synes ringen å være sluttet: jernbanen er igjen blitt et conditio sine qua non.

Denne artikkelen er vist 30156 ganger