Forståelse og opplevelse [0]

Hermenevtikkens blikk på museumsutstillinger i sin allminnelighet og jernbanemuseer i særdeleshet

av cand.theol. Svein Sando, 2000

Teologi og jus har en flere tusen år lang tradisjon på å fortolke tekster. Innsikt i teksttolkning kan også utvides til fortolkning og forståelse av gjenstander. I denne artikkelen vil forfatteren prøve å anvende disse innsikter på museumssektoren o g se om dette gir føringer for hvordan utstillinger bør utformes.

Forspill

Sist sommer var jeg på besøk på National Railway Museum (NRM) i York, England. Slikt er interessant for en med interesse for historie i sin allminnelighet og jernbanehistorie i særdeleshet. Utstillingslokalene er både betydelig utvidet og endret siden jeg besøke museet forrige gang i 1980, fire år etter flytting til York. Selv om museet er vesentlig større enn vårt eget jernbanemuseum på Hamar, har det likevel mange likhetstrekk i måten å presentere sitt stoff på. Som ventet opptar utstilling av rullende jernbanemateriell stor plass. Norsk Jernbanemuseum (NJM) har imidlertid noe som NRM ikke har, nemlig historiske jernbanebygninger i full størrelse plassert i et landskap. Slik sett har NJM en tilsynelatende bredere presentasjon av jernbanen enn det NRM har.

I denne artikkelen vil jeg drøfte hvordan museer presenterer og formidler sine ting til publikum. Jeg vil gjøre det med utgangspunkt i noe som startet som en eldgammel juridisk og teologisk fagdisiplin, nemlig læren om hvordan man fortolker og formidler en tekst; på fagspråk kalt hermenevtikk.

Ideen fikk jeg på NRM fra en bok jeg kjøpte der med tittelen "Perspectives on Railway History and interpretation". Tittelen gjorde meg nysgjerrig og det gikk et lys opp for meg at jernbanehistorien er jo nettopp gjenstand for en fortolkning på et museum. Den nevnte bok gav meg imidlertid lite hjelp i så måte, men var en igangsetter av denne artikkelen. Da hermenevtikk kan være et lite kjent fagområde, må jeg bruke noe plass først på å presentere dette. Gradvis vil jeg gå over på å anvende dette på det museale felt.

Alle museale eksemplifiseringer er hentet fra eller knyttet til Norsk Jernbanemuseum fordi jeg kjenner dette museet godt, blant annet gjennom deltidsengasjement ved denne institusjonen. Overføringsverdien til andre museer skulle imidlertid være lett å se.

Kontekstene viktig for tolkningen

Skal man tolke menneskelige uttrykk (tekster, handlinger, meninger, kunstverk, produkter osv), er det ikke tilstrekkelig å gjøre det ved en analyse av uttrykket selv, men man må også ta hensyn til de ulike kontekster (horisonter, rammevilkår, forutsetninger, omgivelser) som spiller med i både tilblivelsen av uttrykket og i tolkningen av det.

Hermenevtikk er som nevnt blitt til med tanke på teksttolkning. Skal man tolke en tekst, betyr dette at man for å forstå teksten, må ha kunnskap om kontekstene, dvs forfatterens livsvilkår, verdensbilde, sosiale plassering, kulturelle omgivelser osv. For en person kan man kan skjelne mellom personlig eller intern kontekst på den ene siden, og kulturelle og eksterne kontekster på den andre. Det siste deler personen med andre i samme miljø, mens det første har med personens livshistorie osv å gjøre.

Hvis uttrykket er formidlet til deg via et mellomledd, en tolk, vil tolkens egne kontekster også spille inn og omforme uttrykket. Muligheten for å nå tilbake til et antatt opprinnelig og originalt budskap er dermed redusert ytterlig fordi muligheten for å få innsikt i andres horisonter er begrenset.

Din egen tolkning av teksten preges også av dine egne kontekster. Det fører oss over på neste punkt:

Tolkning (inntrykket) som samspill mellom uttrykk og forforståelse

Tolkningen skjer som et samspill mellom uttrykket (for eksempel en tekst) slik det når deg og din forforståelsen.

Man tolker aldri en tekst i et vakuum eller "i seg selv". Forståelse skjer alltid i forhold til noe som er der på forhånd. Dette noe kalles forforståelse (eller "for-dom" bokstavelig forstått) og er den referansen som nytt stoff sammenlignes med. Forforståelsen er et produkt av kontekstene og utgjør selv en del av den personlige kontekst. Tolket uttrykk kan vi kalle inntrykk. Vi kan si: "jeg har inntrykk av at han trives på jobben". Med det mener vi å ha tolket en persons uttrykk (uttalelser, væremåte, handlinger osv) i den retning at han trives på jobben.

Inntrykket vil i neste omgang, i større eller mindre grad, endre forforståelsen. Dette samspillet mellom inntrykk og forforståelse kalles den hermenevtiske sirkel. Forforståelsen er derfor ikke noe fast, men forandrer seg hele tiden - normalt mest tidlig i livet.

Det er derfor vi ofte må lese en tekst flere ganger for å forstå den. Ved å lese hele teksten gjennom danner vi oss en slags helhetsforståelse som blir en del av forforståelsen. Ved neste gangs lesing vil enkelthetene lettere passe inn i vår nylig utvidede horisont. For hver ny lesning møter teksten mer og mer av seg selv. Slik sett er en tekst et stykke på vei sin egen fortolker. Men er det for stor avstand mellom tekstens emner og forforståelsen er man heller ikke i stand til å danne seg en helhetsforståelse. Da vil en tekst kunne skyves ut som "uforståelig" samme hvor mange ganger den leses på nytt og på nytt fordi vi mangler et minstemål av knagger å henge teksten på.

Forståelse av hva?

Hva vil det så si å forstå eller tolke et uttrykk? Hermenevtikken understreker som sagt sterkt hvordan den personlige forforståelsen former inntrykket. En tolkning er alltid personlig. Strengt tatt finnes det derfor bare individuelle tolkninger. Ingen tolkning er autoritativ eller objektiv.

Selv om vi derfor til en viss grad er ensomme med vår tolkning av hele virkeligheten, er vi ikke fullstendig avskåret fra omverdenen og andres tolkninger. Vi er også nysgjerrige mennesker som ønsker å gå ut over oss selv. Vi prøver å sette oss i andres sted. Disse andre kan være alt fra våre foreldre og søsken til fortidige personer som Sokrates, Jesus eller Harald Haarfagre. De er nære eller fjerne, i tid eller rom eller begge deler.

For de fleste med historisk interesse handler det om mentalt å forflytte seg i tid, og ofte også i rom, for å gripe noe av det som skjedde der og da. Hvis man nøyer seg med å være tilskuer som kun betrakter hendelser og ting (vidt forstått) utenfra, holder det med å få referert det ytre handlingsforløp eller å få sanset historiske gjenstander. Men selv dette er et ambisiøst prosjekt som i de fleste tilfeller bare kan skje i begrenset grad. Hvis det man betrakter bare ligger litt tilbake i tid, kan man ikke sanse på nytt de samme tingene som den gang pga de uomgjengelige aldrings- og forvitringsprosesser. Dette har i første omgang lite med forståelse å gjøre. Dette dreier seg om å samle inn data og slik sett rekonstruere en fortid. Her svares det på spørsmål av typen "hva skjedde?", "hvem var involvert?", "når skjedde det?", "hvor skjedde det?", "kan vi stole på kildene?". For all historiefaglig arbeid er dette et nødvendig utgangspunkt. Det dreier seg om redegjørelse av stoffet, som er første fase i en historiefortolkning i to trinn. For å bruke den tyske klassiske hermenevtikkeren Wilhelm Diltheys (1833-1911) uttrykk, snakker vi her om å forklare (erklaren) historien fordi vi egentlig bruker naturvitenskapelige metoder. Metoden kalles historisk-kritisk.

Forståelse og tolkning går imidlertid bakenfor og lenger og spør etter "hvorfor skjedde det?", "hva var meningen?", "hvordan kunne han handle slik?", "hva var årsaken til at de valgte å gjøre slik?", "hvilke følger fikk denne hendelsen?". Da kan man ikke se ting fra utsiden, på antatt objektiv måte, men da må man tre inn i et eller annet menneskesinn å prøve å leve seg inn i det som skjedde. Det kan være interessant å prøve å se hendelsen både ut fra de som var handlingsutøvere og de som mer passivt ble påvirket av hendelsen. Uansett dreier det som å ta en annens perspektiv. For å klare det, må man prøve å tilegne seg de kontekster som er relevante for den hvis sted man prøver å se det fra. Dilthey bruker begrepet forstå (verstehen) om dette og mente at dette var åndsvitenskapens metode.

Dette arbeidet begynner allerede i første fase med datainnsamlingen og redegjørelsen av stoffet. For det er umulig ikke å tolke stoffet rent mentalt. Møtet med saksstoffet er med på å forme forforståelsen og dermed i ferd med å bli en brikke i selve tolkningen som mer bevisst skjer senere. Dermed har også første fase med forståelse å gjøre. Problemet er imidlertid at man kan stoppe opp for tidlig med stoffinnsamling. Man kan tro at man har en tilstrekkelig forståelse for saken, og dermed falle for fristelsen å la være å sette seg bedre inn i de relevante kontekster som omgir hendelsen. Ideelt sett kan man aldri vite nok, men man må i alle fall ikke tro at det er nok å studere det ytre forløp og de involverte ting bare, som om hendelsene var styrt ene og alene av interne forhold. Hvis disse hendelsene er knyttet til teknologi, vil en slik innadvendt forståelse betegnes som teknologisk determinisme, hvilket de fleste fagfolk er enige om er en feil modell å tolke virkeligheten på. Teknologien lever intet egetliv, men brukes og misbrukes i et samspill med den omliggende kultur og natur, og påvirkes av og påvirker den samme kontekst.

Samtidig som historisk forståelse (ikke bare forklaring) krever arbeid med kontekstene, lar det seg aldri gjøre helt å forstå hendelsen fullt ut i betydning objektiv sannhet. Når et ideal må oppgis (her: den objektive sannhet) skjer det ofte at pendelen slår ut i motsatt lei. I dette tilfellet ansees den historiske mening som nærmest irrelevant. Tilbake står kun den subjektive eksistensielle opplevelse. Det er hva jeg får ut av den historiske fortelling og opplevelsen av fortidens gjenstander, som er av betydning. I møte med disse ting, kan jeg skape min personlige forståelse og tolkning som gir mening for meg. Mange vil si at dette er et av postmodernismens trekk. Kanskje går det an å fastholde noe av begge deler: Til en viss grad kan vi komme på vær av den opprinnelige forståelse, samtidig som vi også alltid vil ha en personlig opplevelse som bare er min, preget av mine horisonter.

Oppsummert om hermenevtikk

1. All forståelse og tolkning preges av kontekstene og forforståelsen til både tolk og sluttleser.
2. En historisk fortolkning krever god kjennskap til de relevante kontekster "rundt" det historiske, både med hensyn på tilblivelse og liv.
3. Uansett kjennskap til historiske kontekster, finnes det en eksistensiell tolkning for enhver sluttleser. Den er i det minste påvirket av forforståelsen til sluttleseren.

Anvendt på museumsvirksomhet

La oss ta de ovennevnte tre punktene og anvende de på museumsvirksomhet. Jeg bruker begrepet 'utstilling' som en fellesbetegnelse på alle former for formidlet uttrykk som museet møter publikum med.

1. 1. Den formidling som skjer på et museum, er også påvirket av personlige forutsetninger hos de som utformer utstillingene.
   2. Det en besøkende på museet får ut av utstillingene o.l., er ikke bare avhengig av utstillingens kvalitet, men vel så meget av forutsetninger hos den besøkendes selv (se pkt.3 nedenfor).
2. Utformeren av en utstilling må ha god kjennskap til de rammevilkår gjenstanden ble til under og brukt under.
3. Den besøkende vil uansett få sin personlige opplevelse av utstillingen, overfladisk eller dyp, forbigående eller varig. Dette skjer uansett om utstillingsobjektet er utstilt uten ledsagelse av noe art, eller også formidlet og satt i en sammenheng.

La oss se på et eksempel som utdyper dette:

Tolkningen av et telegrafiapparat

En som besøker et museum vil enten hun er klar over det eller ikke, foreta et større eller mindre hermenevtisk arbeid. En utstilt gjenstand, for eksempel et telegrafiapparat, som er tatt ut av sin naturlige sammenheng og som ikke er ledsaget med forklarende tekst, blir "lest" og tolket ut fra den besøkendes egen kontekst og forforståelse. Hva hun oppfatter er derfor på forhånd svært vanskelig å vite. Gjenstanden er tatt ut av sin kontekst. Hun får derfor ingen hjelp til sin forståelse derfra. Den eneste muligheten for å få en forståelse må derfor finnes i egen forforståelse, dvs i ervervet og tilgjengelig kunnskap og erfaring om lignende gjenstander. Men en opplevelse av noe vil hun likevel ha - i det minste en estetisk opplevelse. Hvorvidt telegrafiapparatet gjør noe eksistensielt inntrykk eller om det bare er et sanseinntrykk som flakker forbi for straks å glemmes, kan ikke vites på forhånd. Men hvis sannsynligheten er liten for at utstillingsgjenstanden vil bety noe som helst for noen, er det bortkastet utstillingsplass.

For å hjelpe tilskueren til en bedre historisk forståelse av gjenstanden, forsynes derfor slike gjenstander gjerne med ledsagende tekst, dvs vi innfører en tolk. Den kan være enkel: "Telegrafiapparat", eller mer kompleks og dermed mer informativ: "Telegrafiapparat fra 1853, ble brukt på Hovedbanen for bl.a. å sende beskjeder mellom stasjonene med den hensikt å sørge for at aldri mer enn ett tog oppholdt seg på en gang på en enkeltsporet banestrekning." [1]

La oss se litt nærmere på den siste beskrivelsen. For det første gir den navn til gjenstanden ("telegrafiapparat"). Dernest plasseres den i tid og rom ("1853" på "Hovedbanen''). Publikum må imidlertid selv med sin forforståelse gi mening til både tidsangivelsen og stedangivelsen. Vet de hva "Hovedbanen" er? Det kan man ha fått hjelp til fra andre hold på museet. Men hva man forbinder med "1853" og den perioden, krever mer enn noen plakater på et museum. Å danne seg et rimelig korrekt tidsbilde av en periode man ikke selv har opplevd, krever adskillig kunnskap og innsikt. Tolkningen ovenfor kan derfor vise seg å være mangelfull for en rekke personer som besøker museet, men likevel vil denne teksten hjelpe langt flere til forstå noe, enn om gjenstanden sto der uten ledsagertekst.

Resten av setningen forklarer bruken av gjenstanden og gir den dermed mening i betydning hensikt. Men også her kreves det forforståelse for å skjønne hvilken nytte den har. Man må vite hva en enkeltsporet banestrekning er. Man må skjønne at to tog ikke kan kjøre mot hverandre på en slik strekning uten at de kolliderer, og at det derfor er lurt med en form for regulering av trafikken. For mange vil det siste nok være nærmest selvforklarende.

Setningen gir også mulighet for tolkning av mer indirekte art. Det vil være rimelig ut fra teksten også å mene at telegrafiapparatet stod på en stasjon, siden det er snakk om beskjeder mellom stasjoner. Ut fra apparatets beskaffenhet som et fint instrument, er det også grunn til å tro at det stod innendørs. Dermed har man selv føyd til tanker om sted som ikke direkte gis oss av teksten.

Dersom apparatet derimot var plassert i sin naturlige omgivelse der togekspeditørene sendte sine meldinger i stasjonsbygningen, hadde man med en gang gitt åpning for en langt rikere tolkning enn den et løst apparat med selv en omfattende ledetekst kan gi. Dette har da også museer sett og for en stor grad tilstrebet. Sonsveien vokterbolig på NJM med innredning er et godt eksempel på nettopp dette. Det også å plassere stasjonsbygningene langs et jernbanespor er med på å gjøre tolkningen av både bygninger og spor mer treffende enn om de hadde opptrådt hver for seg. Alt dette lar seg lett begrunne ut fra det jeg har sagt om hermenevtikk. Tolkningen kan bli rikere dersom vi ikke bare møter gjenstanden, men også dens brukskontekst.

Hvordan formidle kontekstene?

Siden kontekstene er så viktige for forståelsen, må det være av stor betydning at disse kan formidles på en god måte. De kontekster det vil være snakk om er først og fremst de ytre kontekster rundt en hendelse eller gjenstand. De eneste indre kontekster, forforståelsene, som er interessante, er de til historisk interessante personer, i den grad de er tilgjengelige (for eksempel gjennom (selv)biografier).

Det er prinsipielt to måter å formidle kontekst på. Den ene er språklig gjennom en forklarende eller fortolkende tekst. Dette er en indirekte måte, der man er ganske overlatt tolkerens egen fortolkning. Dette skjer muntlig ved en omviser eller skriftlig ved en ledsagende tekst. Ved å bruke omviseren kan man få til en dialog mellom tolk og tilhører som virkelig kan gi mulighet for god formidling, så fremt omviseren har nok kontekst-kunnskap selv om både utstillingsgjenstanden og helst også tilhørerne.

Den andre måten skjer ved at konteksten, eller normalt bare en liten del av den, formidles ved en eller flere av de tilgjengelige og reproduserbare sanseuttrykk: syn, hørsel, berøring og lukt. Vi har allerede nevnt telegrafiapparatet som plasseres i kontoret til togekspeditørene. Der skjer det en gjenskapning av en tredimensjonal kontekst. Her kan man bruke originale gjenstander, rekonstruksjoner (replikker), modeller eller en kombinasjon av alt dette. Det vil imidlertid være svært vanskelig å gjenskape noe mer enn en flik av de opprinnelige kontekster, men likevel nok til at forståelsen vil øke vesentlig i forhold til å stille ut gjenstanden utformidlet.

Jeg vil i det følgende drøfte noe mer inngående ting som har med rekonstruksjoner og originaler, rariteter og representative eksemplarer, bilder og modeller.

Rekonstruksjon eller original?

Spørsmålet om bruk av rekonstruksjoner (replikk) (nybygde kopier) i stedet for originaler har vært ofte diskutert i museale sammenhenger. Er det juks å stille ut en kopi, eller kan man formidle ting bedre på denne måten? Hva med ressursbruken når originalen enten er i svært dårlig forfatning eller er utypisk og befinner seg på et historisk blindspor? La oss se hva slags svar en hermenevtisk innfallsvinkel kan gi.

Rekonstruksjon av bredsporte Great Western Railway "Iron Duke"

Hvis hensikten med et museum er å gi de besøkende en bedre forståelse av hva som skjedde i fortiden med tanke på å forstå nåtiden, synes det helt uinteressant om utstillingsgjenstanden er original eller en kopi så fremt kopien er historisk sett troverdig. I en del tilfeller kan rekonstruksjonen framstå som mer egnet fordi man kan datere den tilbake til et hvilket som helst ønsket tidspunkt man måtte ha nok kunnskap om til å lage en rekonstruksjon. Dermed kan den framstå i større grad slik datidens mennesker opplevde den fordi man kan for eksempel fjerne forvitringen og slitasje som en original ofte vil være beheftet med.

Hvis hensikten er å gi en subjektiv opplevelse, kan nok for noen en original gi mer mening o.l. enn en rekonstruksjon, nemlig for de som klarer å "sanse" den aura som ligger rundt en original som har levd sitt liv. Dette har med innlevelse å gjøre, nemlig innlevelse i utstillingsgjenstandens livsløp. For noen handler dette om å verdsette det autentiske.

I praksis vil gjenstander ofte framstå som hybrider i så måte. Lokomotiv nr.17 som NJM har restaurert er nettopp en blanding av originale deler og nybygg, med blant annet et helt nytt førerhus. Ytre finish er dessuten fornyet og slik sett en rekonstruksjon.

Det berømte engelske lokomotivet "The Rocket" finnes ennå, men den er både ribbet for en del utstyr og temmelig ombygget i forhold til Rainhill-utgaven fra 1829. Ved å betrakte en rekonstruksjon av "Rocket" i 1829-utseende får man derfor et langt bedre inntrykk av hvordan dette loket var den gang det vant det historisk viktige veddeløpet enn ved å betrakte originalen. For å gi historisk innsikt, kan en rekonstruksjon derfor fungere vel så godt som en original, blant annet fordi man i større grad føler seg fri til å bringe den i samsvar med et bestemt årstall eller periode. I praksis vil en såkalt original dessuten ofte bestå av en kombinasjon av originale deler og nylagde deler fordi en bruksgjenstand som et lokomotiv vil være reparert på og endret gjennom årene.

En annen sak er at vi likevel ikke kan betrakte "The Rocket" på samme måte som menneskene i 1829 gjør, selv om loket ser identisk ut. Den store forskjellen er nemlig ulikhet i kontekstene til menneskene den gang og i dag. Denne kløften i både forståelse og opplevelse mellom da og nå kan aldri overstiges helt, men den kan gjøres mindre. Siden menneskene den gang ikke kan bringes til oss, er den eneste muligheten at vi bringes til dem. Det gjøres ved at vi tilegner oss deres kontekster. Dette er museets oppgave. Ettersom hvor dyktig man formidler Rainhill-1829-konteksten, vil vi også i større eller mindre grad (avhengig av våre individuelle forforståelser) være stand til å gjenoppleve og forstå dette lokomotivveddeløpet slik datiden gjorde det.

Dette kan trekkes enda lenger. Hvis målet er å gjenskape den opplevelsen tilskuerne til Rainhill-veddeløpet hadde, kan det hende at vi må bruke virkemidler som overhode ikke involverer verken "Rocket" eller jernbane for den saks skyld. Opplevelsen den gang hang sammen med at man sto på randen til en transportrevolusjon som man ikke ante rekkevidden av. Noen ante kanskje at her var ting i ferd med å skje som ville omforme både samfunnet og dagliglivet på en gjennomgripende måte. Boken "The Railway Journey" av W. Schivelbush, forsøker å beskriver en del av de mentale opplevelsene de første jernbanetrafikkantene hadde og hvordan den nye reisemåten på mange måter ble opplevd unaturlig og skummel, men samtidig også spennende og tiltrekkende. Det er denne opplevelsen som aldri kan gjenskapes ved bare å stille ut "Rocket" eller endog kjøre med en rekonstruksjon av den. Vår kulturkontekst er så helt annerledes enn engelskmannens i 1829.

Skal en historisk opplevelse formidles må vi enten frambringe noe som gir analoge opplevelser tilpasset vår kontekst, eller evne å sette oss inn i de menneskenes sted som opplevde den angjeldende historiske hendelse.

Det første vil være et utrolig vanskelig, sikkert svært kostbart og et usikkert prosjekt all den stund det er høyst uklart hva som er de rette analogier.

Det andre prosjektet har vi derimot mye erfaring med allerede! Evnen til å sette oss i andres sted er nemlig grunnleggende for all menneskelig sameksistens. Hele oppdragelsen og moralen er tuftet på et minimum av empati, dvs evnen til medfølelse. Rett nok er slike evner ulikt fordelt, men helt fraværende er de hos de færreste. Men evnen må brukes på noe. Der kommer fortellingen inn. Den gode historien som bringer oss over i et annet menneskes følelsesliv. Oppdragelse skjer jo blant annet ved å fortelle historier for barna - og barna lever seg inn i de personene de hører om. Og den gode roman for voksne handler også om å tegne autentiske portretter som man dels kjenner seg selv igjen i, dels porttretter som man kan sette seg inn og bli følelsesmessig delaktig i ting man på det ytre plan ikke har opplevd selv.

Skal man som museum derfor formidle for eksempel slaget ved Rainhill i 1829, må man fortelle historien om slaget på en slik måte at folk bringes mentalt tilbake til 1829 og i en slik fasong at vår daglig-kontekst legges til side og 1829-konteksten skapes. Altså trenger museet vel så mye poeten og formidleren, som man trenger preparanten og restauratøren.

Man kan selv øve seg i å sette seg inn i en annen epoke. Tenk deg tilbake og prøv å sjalte ut alt det du vet som skjedde senere. Hva vil sjokkere deg da? Hva ville være uforståelig? Hva ville vekke undring og kanskje utrygghet for hva dette vil bringe? For museumsformidler tror jeg slike øvelser er veldig viktige med tanke på å formidle på en god måte hvordan datiden opplevde ting.

Levende museum

Opplevelse kan selvfølgelig også formidles på andre måter enn ved en litterær fortelling, selv om den nok er grunnleggende og primær. Alt kan ikke gjenskapes ved bare å beskrive noe, dvs med appell til fornuften og intellektet. I det minste må beskrivelsen referere til noe i oss som trigger en tidligere opplevelse. Men visse opplevelser er totalt uopplevd for dagens museumsbesøkende. I vår sammenheng tenker jeg blant annet på opplevelsen av et damplokomotiv. For det dreier seg om mye mer enn et visuelt uttrykk. Nærkontakt med et slikt lok gir oss sanseopplevelser som også involverer lukt, hørsel, temperaturfølelse og berøring, i tillegg til syn. Kullfyrte dampmaskiner gir for eksempel en helt annen luktopplevelse enn oljefyrte lok, diesel og bensindrevne transportmidler. Den eim av brent kull som lå over den industrialiserte verden en 150 års tid er helt fremmed for de fleste i dag. Den kan gjenoppleves ved kjørsel med museumslokomotiver.

Det å reise med et tidsriktig damptog før i tiden gav på mange måter en helt annen reiseopplevelse enn dagens tog. Det er ikke bare en utskifting av trekkraften rent visuelt. Å sitte på harde trebenker, med røyk og sotplagen utenfor vinduene, med klaprende skinneskjøter, lyden av et pustende lokomotiv i takt med anstrengelsen, med en hastighet som varierte mer i forhold til stigning og fall enn med kurver og rettstrekninger, og med til dels romslige stopp på visse stasjoner fordi jernhesten trengte sitt stell, er ting som man kan gjenskape ved kjørsel med veterantog på en banestrekning som har beholdt skinneskjøtene, dvs på en museumsbane. Dette gir en totalopplevelse av hva transport var for noe i en viss epoke, som ikke lar seg så lett formidle med ord (noe jeg likevel har prøvd å gjøre her - best forstått av de som har opplevd dette selv).

Teknisk orienterte museer har gode muligheter til å gjenskape en rekke av de nødvendige kontekstene som har med opplevelser knyttet til estetiske faktorer mer enn til intellektuelle faktorer (som kan formidles språklig). Denne formidling er ikke avhengig av tilstedeværelsen av originalgjenstander. Autentiske rekonstruksjoner er godt nok med tanke på selve opplevelsesformidlingen og da kan man bruke gjenstandene uten tanke på en slitasje som står i motsetning til dokumentasjonen av fortiden.

Rariteter eller typiske representanter?

Representativitetsspørsmålet lar seg illustrere i NJMs store samling av kongevogner i forhold til mer dagligdagse vogner. Sett ut fra det synspunkt at museet skal gi bidrag til forståelsen av en fortid, er det store antall kongevogner på bekostning(?) av ordinære gods- og 3.klasse personvogner uheldig. Kongevognene hadde kun marginal betydning for dagliglivet på en jernbane. Man kan selvfølgelig si at man i kongevognene også finner uttrykk for en tidstypisk stil og byggemåte. Man kan også si at kongevognene framviser bredden av hva man fikk til på et gitt tidspunkt, og at det dagligdagse også er med i dette uttrykket sammen med det luksuriøse. Og går man til opplevelsesaspektet, så vil faktisk kongevognene være viktige i den forstand at de gir assosiasjoner til noe ekstraordinært og kanskje eventyraktig.

Fotografier

I en del tilfeller har vi ikke andre bevis på hvordan ting var før i tiden, enn fotografier. Er fotografiene gode og skarpe, og dette er ofte tilfellet med litt eldre fotografier tatt med storformat-kameraer, blir utstillingsgjenstander ofte plassert på rett måte inn i en autentisk kontekst - rent visuelt. Et bilde kan fortelle mer enn tusen ord, sier et velkjent ordtak. Dette kan synes gyldig av og til. Man kan lese veldig mye tidshistorie ut av en bilde, og man kan se hvilke gjenstander som hører tidsmessig sammen. La oss ta et eksempel:

Bildet (foto: NSB elektroavd.) er fra toghallen på Oslo Østbanestasjon i 1937. Vi ser mennesker med en bestemt klesdrakt, en kiosk i en bestemt stil, en plattformsperre, vogner av visse typer design, et damplok (NSB type 30b forøvrig), elektrisk kontaktledning, en viss (liten) mengde informasjonsskilt, alt i en toghall med overlys. Hovedinntrykket er en rolig atmosfære. Folk synes å ta det rimelig med ro, i alle fall målt ut fra nåtidens stress. Til å være Norges største stasjon, er roen enda mer påfallende. Fotografiet gir et tidsbilde som sier oss noe om jernbanen i 1937. Det sier noe om hvilke stilarter og uttrykk som levde side om side på et gitt tidspunkt. Ved å studere slike bilder med en mengde detaljer, kan man danne seg en bedre og bedre kunnskap om det visuelle bilde som møtte en på et bestemt tidspunkt og i et bestemt geografisk miljø. Dette er å skaffe seg kontekster som inngår som en av forutsetningene for en god forståelse. Denne type kontekst er visuell, 2-dimensjonal og fargeløs, men er til tross for sitt objektivt sett snevre bruk av sanser, likevel rik nok til å gi et godt inntrykk. Ut fra slike bilder, kan vi danne oss nye interne bilder om datiden.

En fotoutstilling sammen med en utstillingsgjenstand, der gjenstanden får omgivelser som er korrekte, er med på å høyne forståelsen av gjenstanden betraktelig for tilskueren. For ytterlig å hjelpe til forståelsen, kan man bruke ledsagende tekst som knytter utstillingsgjenstand til bilder.

Modeller

Til sist skal vi se på den tredimensjonale modell som en måte å skaffe en kontekst på som framhever selve utstillingsgjenstanden. Dette er en kjent teknikk fra museer, nemlig bruk av såkalte diorama. Metoden har et par fortrinn framfor bilder. For det første er modellen tredimensjonal og har farger, hvilket det eldre historiske bilde ofte ikke har. For det andre kan man modellere nær sagt hva man vil og slik sette framstilling en kontekst som kanskje er overlevert litterært, på en visuell måte, dvs som en tolkning i seg selv. Modeller er imidlertid dyre å framstille og brukes derfor i liten grad.

For jernbanemuseer vil modeller kunne brukes med større hell enn ved andre museer rett og slett på grunn av modelljernbaneindustrien. Rett ut av hyllene kan man ta en rekke lok og vogner som er gode historiske kopier i liten skala av norske lok og vogner. Man kan vise mer enn modeller i sine rette omgivelser. Man kan også vise drift og togframføring på en helt autentisk måte. Modelljernbanen er dessuten operativ og kan også utformes på en interaktiv måte i forhold til de besøkende. Det siste kan bidra til en eksistensiell opplevelse i forbindelse med museumsbesøket. Forståelsen for jernbanehistorien avhenger i stor grad av om modelljernbanen som sådan modellerer noe reelt noe eller om det kun er enkeltmodellene som representerer det historiske.

Fra NSB Gardermobanens modelljernbane: Godstog på Hovedbanen og flytog på GMB ved Børke - autentiske modeller i et tilnærmet korrekt landskap. (Modell og foto: Svein Sando)

Konklusjon

Ved hjelp av hermenevtikkens kategorier kontekst, forståelse og opplevelse, har vi sett på hva ulike museumsutstillinger forårsaker hos publikum. Konteksten er viktig for den historiske forståelse, mens opplevelsen vil kunne være der uansett kontekst og er først og fremst avhengig av publikums forforståelse.

Hva slags opplevelser publikum kan ha på et museums er derfor svært vanskelig å forutse, fordi det avhenger i så stor grad av individuelle ting. Muligens vil en uformidlet, kontekstløs gjenstand best kunne skape gode opplevelser fordi gjenstandens særpreg og eventuelle appell vil komme mer uforstyrrende til sin rett. På den annen side kan konteksten i seg selv være opplevelsesskapende, så bildet er her svært komplekst når det kommer til det konkrete plan.

Forståelsen er derimot avhengig av en god kontekst som rammer inn og tolker gjenstanden. Dette peker i retning av utstilling av representative gjenstander framfor rariteter, bruk av rekonstruksjoner, ledsagende fotografier, modeller, den gode fortelling som forflytter oss i historien og anvendelse av museumsgjenstandene (eller kanskje helst kopier) til å gi estetiske totalopplevelser også.

Litteratur

Dreyer, Andreas (1996) "Jernbanemuseet 1896-1996- Fra raritetskabinett til friluftsmuseum" i: Jernbanemuseet 1996. Jernbanemuseets Venner og NSB, Jernbanemuseet. Hamar

Wind, H.C. (1987) Historie og forståelse. Filosofisk hermeneutik. Aarhus Universitetsforlag. Århus.

Schievelbusch, Wolfgang (1979) The Railway Journey, Urzien Books, New York

Fotnote

0) Denne artikkelen er publisert i "Pedimus 1/2001". Norsk museumsforbund - Seksjon for formidling. ISSN-0800-5567

1) Denne ledsagende teksten er konstruert og representerer ikke et eksempel på en slik tekst på Jernbanemuseet.

This article is shown 31208 times