3: Mellom perfeksjonisten og novisen
[Perfeksjonisten og nybegynneren]
Jeg har skrevet tidligere om MJ-hobbyens mangfoldighet av innfallsvinkler og måter å drive hobbyen på rent tematisk. Men det finnes en mangfoldighet på et annet plan også, og det er med hensyn til kvaliteten på det den enkelte legger ned i det man faktisk gjør med et MJ-anlegg eller det tilhørende utstyret.
På en måte er dette noe selvsagt. Som nybegynner innenfor et felt vil kvaliteten på det man gjør selvsagt være deretter; nettopp nybegynneraktig. Har man holdt på mange år, vil man normalt også tilegne seg erfaring og ferdigheter slik at man helt naturlig er blitt en viderekommende.
På den annen side velger man vel også sin fritidsinteresse litt ut fra ferdigheter og erfaringer man måtte ha på forhånd. Det er artigst å drive med ting man synes man lykkes med i så stor grad at har en rimelig grad av mestringsfølelse. Mestring gir trivsel og fornøydhet.
Igjen velger noen å prøve denne hobbyen fordi de har sett noen drive med dette eller sett et ”feiende flott anlegg”, som Henning Larsen pleier å si, som har gitt et slags inspirasjonskikk: ”Dit vil jeg en gang komme også!”. Fascinasjonen av hva noen har fått til, trigger noen til å ville komme dit selv, eller kanskje enda lenger.
Alle disse grunnene til at man har vågd seg inn i denne hobbyene, og sikkert enda flere grunner også, er selvsagt helt legitime..
Men dette mangfoldet av evner, ferdigheter, ambisjoner og hvor man er kommet i sin egen utvikling av disse tingene, kan tidvis skape noen utfordringer også. Hvis ditt ambisjonsnivå forsøkes å gjøres til mitt ambisjonsnivå, kan det oppstå gnisninger og kanskje konflikter, særlig hvis hobbyen skal utfoldes i et fellesskap og ikke bare på eget private anlegg. MJ-klubbene vil være særlig utsatt for dette, og kan dessverre til tider legge klubbmiljøer nesten helt brakk.
I det sosialdemokratiske Skandinavia er de fleste av oss oppfostret med et slags demokratisk likhetsideal. Det skal ikke gjøres forskjell på folk, med det resultat at nesten ingen føler seg tatt på alvor. Man vil gjerne at alle skal være like, men det er vi ikke og vel heller aldri bli det. Filosofen John Rawls skriver i A Theory of Justice at det mest rettferdige samfunn er det som på best måte tar seg av de dårligst stilte, mens det er underordnet hvordan forskjellene mellom folk ellers er hvis slike forskjeller er til gagn for de dårligst stilte. Mangfold med fokus på å ikke overse de som virkelig trenger rammevilkår og kanskje hjelp til å få et godt liv.
Hva har dette med MJ å gjøre? Jo, i den grad våre MJ-miljøer avspeiler samfunnets holdninger ellers, så tror jeg det kan anvendes på MJ-klubber også. I stedet for å si:
- Vi må legge kvalitetskravene i klubben så lavt at alle kan arbeide på anlegget.
så bør man heller si:
- Alle som deler klubbens formål kan være med, og man skal kunne finne meningsfulle delprosjekter å arbeide med.
Dette betyr at en klubb må ha et mål og en idé som er selve formålet med klubbanlegget. Et mål er noe man streber mot, ikke et sted man allerede er. Man kan selvsagt ha som mål å avvikle trafikkspill en gang i måneden, og da ER man der en gang i måneden. Men de fleste anlegg er uferdige anlegg, og slik må det være fordi MJ i sitt vesen egentlig handler om å være i en skapende prosess.
Målet må i noen grad være tilpasset utøvernes evner og kapasiteter, men de behøver ikke ha disse allerede når målet fastlegges. Å drive med MJ handler for mange om å tilegne seg ferdigheter rett og slett ved å praktisere de. Man dyktiggjøres i MJ ved å drive med MJ.
En klubb som skal bygge et gjerne stort anlegg (det er vel gjerne derfor flere slår seg sammen), vil også ha oppgaver som må gjennomføres innenfor en rekke ulike områder, der noen områder krever høy kompetanse kanskje innenfor ”vanlig” yrker, mens andre kan utføres av de fleste ved litt hjelp eller ved at man prøver ut ting selv. Det vil derfor alltid være noe som enhver kan utfordres til å ta del i. Alle er velkomne, og alle skal kunne finne noe meningsfullt å drive med.
Skal dette fungere, settes det krav til de som leder klubben. Disse må evne å inkludere folk og gi dem passende utfordringer og muligheter. Altså er det ikke bare tekniske ferdigheter man trenger i en MJ-klubb, men man trenger administrative og ikke minst relasjonelle ferdigheter. Hva er nå det? Det er evnen til å behandle folk. Mangt et klubbarbeid har strandet på at man ikke har tatt godt nok i mot de som snuser på miljøet. Man har hatt nok med sine oppgaver, og liker ikke å bli forstyrret av newbies som stiller spørsmål. Dermed kommer de ikke igjen, og klubben består så lenge den harde kjernen orker selv.
Det er viktig å ha plass for både perfeksjonisten, og for den som ikke synes det er så viktig med alt det perfeksjonisten legger ut om viktigheten av. La perfeksjonistene sette idealene, men ikke gjør veien dit slik at ikke alle kan bidra. Det må være lov til å prøve og feile, og lov til at noen perfeksjonerer ting andre har gjort.
Noen ganger blir man likevel ikke enige om målene og idealene. Så må man kanskje innse at en viss grad av likhet i noe avgjørende må til for at det hele skal fungere. Men de skillene behøver ikke gå mellom grad av perfeksjonisme eller mangel på sådan, men kanskje etter andre mer nesten ideologiske skillelinjer - som to-skinne DC eller tre-skinne AC, eller om man skal modellere etter moderne forbilder eller betydelig eldre.
Svein Sando
TMJK-anleggets hovedidé må sies å være både ambisiøs og perfeksjonistisk. Likevel hadde de som startet å bygge landskapet her ingen erfaring på forhånd i landskapsbygging. Men med litt råd og tips fra mer erfarne, og lærevillighet hos de uerfarne, går det bra.
Denne artikkelen er vist 30049 ganger |