Byggingen av Gardermobaneanlegget: Gardermoen st og profesjonelles inngrep

av Svein Sando

Gardermoen stasjon er det fjerde og siste vinduet. Banen fortsetter imidlertid nordover til Eidsvoll på baksiden av anlegget. Som nevnt i beskrivelsen av Kløfta, ble Gardermoen-vinduet endret da designfirmaet Expology kom inn i bildet senhøstes 1995 for å forsere ferdigstillingen av modellen. De fikk oppdraget med å fullføre Gardermoen-vinduet som innebar å bygge stasjonsmodellen, samt foreta andre endringer på hele modelljernbanen som kunne heve det visuelle inntrykket - ble det sagt. Dette arbeidet var fullført i juni 1996.

Når det gjelder Gardermoen-vinduet, ønsket de å flytte bakgrunnen lenger inn slik at stasjonsmodellen skulle få mer luft rundt seg. For å få til det måtte sporene bak bakgrunnen senkes så mye som mulig fordi de i utgangspunktet lå i nivået over Gardermoen. Senkingen var teknisk sett enkel å foreta fordi baneunderlaget er konstruert slik at det kan justeres forholdsvis enkelt i høyderetningen. Underlaget består av 12mm kryssfiner som er holdt oppe av trestolper, som i sin tur er høydejustert ved å skru de til tverrvangene i rammeverket. Ved å løsne disse skruene kan høyden på underlaget justeres innenfor et visst spillerom. Oppå den senkede banen ble det lagt et grønnmalt lokk som fungerte som et slags landskap bakenfor stasjonen. Oppå lokket ble det plassert grupper med løvtrær - det hele temmelig stilisert. Utformingen bar derfor preg av å være laget med en noe annen visualiseringsfilosofi enn tradisjonelle modelljernbanelandskap er laget med, noe som etter min mening derfor brøt med resten av banen. Hvorvidt stasjonsmodellen fikk den luften som var ønsket, er vel også et spørsmål siden ikke banen kunne senkes så mye som det var ideelt ønskelig. Nå ligger stasjonen i en kulvert, dvs nedsenket i terrenget, og slik sett er det på forbildet heller ikke noe luft rundt.

Her sees Gardermoen og Kløfta slik det var før Expology senket banen og la lokk over den. Her synes også prinsippet med landskapskonturer uten himmel og flankeutvidelsen ved Kløfta. Innsyn i Kløfta-vinduet mot høyre ble vanskeliggjort på grunn av en dataskjerm som man kan se i bildet. Denne ble imidlertid kort tid etter flyttet til veggen ved siden av Oslo S-vinduet. Bildet viser også den svake krumningen på Gardermobanen forbi plattformen på Kløfta st som er omtalt under beskrivelsen av Kløfta-vinduet.

Nedenfor vises to bilder Gardermoens sydende. Det første bildet viser hvordan den ble bygget ferdig på mitt verksted med tre veibroer over banen. Den nærmeste av broene var riktignok tatt bort da bildet ble tatt for ikke å skjule sporene for mye. Bakgrunnen ble malt på et tidspunkt det var temmelig uklart hvordan bygningsmassen i bakgrunn kom til å se ut, og ble derfor antydet ut fra temmelig vage forestillinger. Den lyseste stripen skal forestille vestre rullebane. Det andre bildet er tatt fra samme vinkel og viser den ombygde bakgrunnen samt en flik av det karakteristiske perrongoverbygget. Lokket over Kløftas nordende sees godt. Hvorvidt dette er en forbedring eller ikke godt å avgjøre.

Når det gjaldt endringer på resten av banen var det en tid snakk om å gjøre den om til en vinterbane. Dette kunne blitt et interessant prosjekt, men ble oppgitt av økonomiske grunner siden banen for det meste allerede forelå med sommerlandskap. Det som derimot var nødvendig å gjøre noe med, var himmelen. Den var fra min side malt i en blåfarge som var naturtro, men som med banens belysning ble oppfattet som alt for grå. Expology valgte å benytte seg av såkalt "blacklight", en blåaktig belysning som sammen med en tilhørende hvitfarge gir en fin aftenhimmeleffekt. Bildet til venstre viser blacklight belysningen som to blå lysstoffrør over vinduene. Bakgrunnen på banen var allerede fra min side delt i en oppadstående landskapskontur og en nedadhengende himmelplate en 50 cm lenger inn. Slik det også var planlagt fra min side, ble det nå montert lavstående stemningsbelysning i dette rommet mellom landskapskonturen og himmelen slik at himmelfargen ikke var ensartet men gikk over i gult nærmere horisonten. Dette var ordnet med gule stemningslamper. To av disse skimtes på bildet til venstre. Dette gav en ganske dunkel allmennbelysning av banen. For at ikke alt skulle ligge i tusmørket ble enkelte punkter på banen belyst med spotlight med ulike fargefiltre foran. Disse gikk på en egen dempbar kurs slik at lysstyrken kunne reguleres. I taket ble det hengt opp et slags nettingstoff på en måte som skulle illudere skyer. Dette kan skimtes i bildet til venstre. Dette bidrog også til å skjule installasjoner og strukturer i betongtaket. Samme nettingstoff ble også hengt foran himmelplatene - antagelig for å dempe eventuelle ujevnheter i strukturen. Fra publikums ståsted var nettingmaskene knapt synlige. Den opprinnelige belysningen med retningsstyrte spredelamper (sol-imitasjon) ble beholdt som arbeidsbelysning som kunne slås på manuelt. Denne ble ofte tent når banen skulle fotograferes. Bildet viser hvordan lyslisten i taket over Oslo S var tett "befolket" med spredelamper og spotlights.

	Hovedinntrykket var at banen ble mer dramatisk enn med den opprinnelige mer flate belysning (se bildet til venstre fra Børke), men mange, særlig eldre, klaget over at de så så lite pga det generelle tusmørket. Designernes poeng var imidlertid ved spotlight å henlede oppmerksomheten på bestemte steder. Mot dette kan man innvende at man dermed foretar en bestemt tolkning av banen og overlater mindre til publikums egen interesse for hva de vil se. Fra en modelljernbanebyggers synspunkt kan begge syn forsvares. En modell er i utgangspunktet et stykke illusjon, eller tolkning av en ytre virkelighet, dvs det må også forstås som et kunstnerisk uttrykk. De fleste modelljernbanebyggere er imidlertid naturalister i kunstnerisk henseende, dvs idealet er oftest en så nøyaktig gjengivelse av virkeligheten som mulig. Kan man ta et bilde av noe på en modelljernbane, og så få folk flest til å tro at det ikke er en modell, da har man oppnådd noe vesentlig, mener mange modelljernbaneentusiaster.
	Men på samme måte som naturalismen ikke er enerådende som kunstretning i sin allminnelighet, finnes det også andre gyldige modelljernbaneuttrykk - ja, alle uttrykk er selvfølgelig gyldige, om de enn kan finne ulik oppslutning blant modelljernbanebyggerne og ulik begeistring hos tilskuere. En utheving av visse anleggsdeler er selvfølgelig med på å dramatisere uttrykket og sier samtidig noe om hva man anser som viktigere enn andre ting eller hva man ønsker at andre skal tro er viktigere enn annet. Ulik belysning kan også brukes som et middel til å skjule ting er på anlegget som en dyd av nødvendighet men som ellers skulle vært foruten. Eksempler på slikt på dette anlegget er flere tunneler som ikke er forbilledtro på alle vinduene unntatt Oslo S. Ved absolutt ikke å belyse disse stedene ledes oppmerksomheten bort fra de, og de er rett og slett vanskelig å få øye på selv om man prøver. Disse tunnelen var fra min sin også forsøkt skjult uten bruk av lyseffekter ved å plante høy og tett vegetasjon foran de. På Gardermoen var forsvinningen ut av vinduet i sør forsøkt skjult under en veibro. Alle slike broer som forbildet foreskrev, ble fjernet av designerne som viste seg å ha et mye løsere forhold til forbildet enn det jeg hadde. Slik sett er nok jeg en håpløs naturalist i forhold deres mer dramatiske og frie innstilling.
	Svillelegging på Gardermoen st. På grunn av ønsket om å vise litt av hvilke krav også til sporveksler som settes til en høyhastighetsbane, ble disse vekslene selvbygget. Det nærmeste paret har en stigning på 1:13,5 som riktig nok er langt fra forbildet (ca 1:27) men likevel vesentlig bedre enn de slakeste vekslene fra Peco (ca 1:5) som ellers er brukt på anlegget. En noe spesiell sporgeometeri her var også et argument for selvbygging.
Skinneleggingen er fullført på Gardermoen. Til høyre samme parti, men sett motsatt vei, og nå nærmest fullført. Kontakledningen (KL) for hele Gardermobanen er bygget opp av utstyr fra Sommertfelt samt selbyggede master lik Gardermobanens. På det tidspunktet denne KL ble laget, var det uklart hvordan åkene kom til å bli utført. Det var muligens snakk om bruke et lignende I-profilet som var i mastene også som åk. Dette ble imidlertid forlatt, slik at modellen på dette punktet er ukorrekt. Messingen ble senere malt sort (skulle egentlig vært grønn-sort).
		Nordenden av Gardermoen stasjon sees på det laveste nivået til venstre. De fire sporene samles. Utenfor forbildet fortsetter imidlertid et spor ned til et verkstedområde som sees beliggende på laveste nivå til høyre i bakgrunnen. På Gardermoens nordende sees også et sidespor for et av de to rensetogene som tok seg runde på banen hver natt. Gardermoen modelljernbaneklubb (GMJK) ordnet med en arbeidsbenk over banen for å frigjøre litt gulvplass.

Denne artikkelen er vist 52452 ganger