Landskap på modelljernbanen

av Svein Sando

Jeg har fått noen forespørsler om grunnleggende landskapsbygging for modelljernbaner. Jeg legger derfor ut denne enkle beskrivelsen om slikt. Alt er basert på egne erfaringer gjennom nærmere 40 år, som amatør og profesjonell (se Gardermobaneanlegget på Informasjonssenteret ved Gardermoen charterflyterminal).

Første utgave: 19.5.98, endret 25.1.00 og 3.12.05.

NB! Nedenstående er i hovedsak skrevet i 1998. Siden det er det kommet en rekke nye landskapsmaterialer, særlig når det gjelder vegetasjon. Mye av det nedenstående er derfor litt foreldet.

Rammeverk eller plate?

Plate-løsningen

De fleste starter sin erfaring med en fast montert modelljernbane ved å bruke en firkantet plate gjerne kjøpt på en trelasthandler i standardstørrelsen 1,2 x 2,4 meter eller der omkring. Platen har opplagt sine fordeler: enkel å tilveiebringe, klar til skinnelegging, dvs minimalt forarbeid. Man bør forsterke platen med underliggende lekter av minst. 1x2 cm for å stive den opp.

Baneunderlag i annen høyde enn resten av platen

Skal banen ha stigninger kan det ordnes et stykke på vei med en kontursag (kippsag) som sager et snitt 1 cm på hver side av skinnene som skal heves eller senkes i forhold til platens 0-nivå. Ved å presse de utsagde partiene opp (eller ned) og sikre de i en slik stilling, får man både en fin overgang fra flatt til stigning/fall, og man slipper et ekstra emne å sage ut baneunderlag fra. Så fort denne hevede/sunkne banen skal krysse et annet spor, må man imidlertid hjelpe seg med et innskutt stykke eller en bro. Det er heller ikke banalt å sikre at baneunderlaget holder seg i riktig høyde i forhold til resten av platen - man har jo fjernet nettopp det stykke av platen der man naturlig kunne tenke seg å stolper el.l. som kunne holdt baneunderlaget oppe.

Det er minst to måter å løse dette på. Den ene er rett og slett å la være å sage i selve hovedplaten, men i stedet sage ut baneunderlag av en annen plate. Da har man underlag å sette klosser eller stolper på for så å støtte opp under baneunderlaget. Overgangen mellom bunnplate og utsaget plate er imidlertid vanskeligere å få jevnt. Dette løses f.eks. ved å sage ut et kortere stykke av bunnplaten ved overgangen slik at den utsagde platen kan felles ned i bunnplaten der. En bunnlask kan holde de to platedelen fast i forhold til hverandre.:

Den andre måten er å legge en eller flere lekter under basisplaten der utskjæringene er gjort slik at stolper kan festes til disse lektene som så støtter baneunderlaget oppe. Men da er man på god vei til å lage en rammeverk-løsning:

Rammeverk-løsningen

Den løsning de fleste mer erfarne byggere velger, er å lage et selvbærende rammeverk av eller annen type. Oppå dette fester man så det man trenger av baneunderlag, bygningsunderlag, plasser, veier o.l. Det betyr typisk at man ikke legger ut plater annet enn der det er absolutt behov for det. Dette gjør at vekten av banen blir ofte betydelig redusert i forhold til en plate-løsning. Til vannrette partier kan man f.eks. velge lettere plater enn de sedvanlige av spon (dårlig valg forresten, fordi de siger med tiden) eller kryssfiner.

Det finnes papplater (f.eks. Capa-line) med skumkjerne som er godt egnet til modellbygging. De koster litt, men gjør byggearbeidet svært lett (både m.h.p. vekt og bruk). De leveres fra et par millimeter tykkelse og et stykke oppover. Disse er også egnet til byggverk. De kan limes med vanlig hvitlim eller med smeltelim.

En fordel som rammeverk-løsningen har i forhold til landskapet, er at innsiden av fjell er tilgjengelig. Dersom det går et spor gjennom fjellet (tunnel) får man altså uten videre tilgang til sporet for vedlikehold og i tilfelle avsporinger inne i tunnelen.

Rammerverksanlegg før noe særlig mer enn litt baneunderlag er kommet på plass. Dette anlegget har for øvrig en spesiell type baneunderlag, nemlig med stående lister i stedet for tradisjonell utsaget kryssfinerplate. Fordelen med stående lister er stor vertikal stivhet, gode muligheter for overhøydejustering, nærmest automatisk overgangskurveutlegging, liten vekt og lite materialforbruk. Ulempen er en noe mer tidkrevende konstruksjon og at listverket må spesialbestilles fordi de ikke bør være tykkere enn 5mm.

Landskapsunderlaget

Skumplater

En måte å bygge opp landskapskonturene er ved hjelp av isopor/styropor blokker eller tykke plater. De er så lette, at det gjør ingen ting om de limes (med f.eks. sløydlim) oppå hverandre til landskapet er høyt nok. De kan skjæres til med kniv, men det gir veldig mye bøss som må støvsuges opp etterpå. De kan også skjæres til med en opphetet tråd, men det krever et spesielt verktøy som ikke så mange har. Etter at isoporen er formet til slik du vil ha den, bør den nok bestrykes med et tynt lag gips eller lignende for å dekke til skjøtene. Så kan den males osv (mer om det lenger ned).

Bildet til venstre viser to fjellkoller av isopor i bakgrunnen. I forgrunnen er "netting" laget av pappstrimler (se lenger ned).

Hønsenetting o.l.

Den gode gammeldagse måten er å få tak i hønsenetting som man former til slik du vil ha fjellene. Da trenger man gjerne noe under som støtter det opp her og der, helst på de høyeste punktene. Hønsenettingen må klippes til med en avbitertang. Etter at nettingen er på plass, må den dekkes til med et eller annet. Jeg bruker avispapir som jeg river opp i ca 10x10 cm store firkanter og limer på med tapetklister. Da tar jeg minst 5 lag med papir for at det skal bli sterkt nok. Jeg pensler avisbitene på med godt med lim. Så må dette stå gjerne et par-tre dager og tørke. Så bestrykes dette med et tynnt lag med gips slik som beskrevet over. Det går også an å legge gipskluter (eller kjøkkenrull-papir) rett på nettingen. Da tar man å klipper opp gamle filler, f.eks. i størrelse 20x20 cm eller noe slikt, dypper i litt tynn gips og legger ut over nettingen. Da kan man kanskje klare seg med ett lag. Det går også an å få kjøpt ferdige gas-ruller med innlagt gips i en bandasjistforretning (i Oslo, antagelig hos Plessner nederst i Pilestredet hvis forretningen finnes ennå. I Trondheim: hos Stückrath i Søndre gt.) slik som legene legger på brukne armer når den skal gipses. Da klipper man opp en passende lengde (ca 30-40 cm), dypper i lunkent vann, og legger straks utover nettingen.

I stedet for hønsenetting kan man bruke et annet flettverk som er tilstrekkelig finmasket til å bære avispapir, gas-ruller eller hva man bruker oppå.

Bildet viser både flettverk av papp og hønsenetting som underlag. Begge deler er stedvis holdt oppe og posisjonert av (doble) profilskårne plater. I dette tilfellet var det nødvendig med utstrakt bruk av slike siden dette var et seksjonsanlegg som skulle kunne tas fra hverandre uten å skade landskapet.

Overflaten

Maling og strømidler

Landskapet bør så males i en bunnfarge som er mest mulig lik den du vil at skal være på stedet. Skal du ha gress, maler du den grønn, er det bart fjell, bruker du grått og brunt (ujevnt og spettet), skal det være sand og jord en passende brunfarge. Gress og annet grønn vegetasjon lages mest med et passende strømateriale som du får i hobbybutikker. Det er flere måter å legge på dette. Den ene er å males først, og så legge ut et limlag (hvitlim) som du strør oppå. Det går også an å strø umiddelbart etter at du har malt en liten flate, slik at strømmaterialet binder seg til malingen. Da slipper du å lime. Dette er litt vanskelig å få fint, fordi malingen (vannbasert av Strax-typen) ofte tørker svært fort på gips slik at du må kun male en liten flate (40x40cm) før du strør. Den beste måten å strø på, er gjennom en sikt som er stor nok til at kornene kommer gjennom og som samtidig sprer det jevnt utover.

Naturens egne produkter

Bruk også gjerne naturprodukter som småstein og sand til landskapseffekter. Legg de tørt på, og bind de med uttynnet hvitlim.

Busker og trær kan enten kjøpes i hobbyforretniger (dyre) eller lages selv av naturmaterialer. Det som kalles reinmose (egl. "kvittkrull") slik det er i adventskranser og gravkranser, egner seg utmerket som busker, mindre trær, og også som bladverk på større løvtrær. De samles i skogen helst i fuktig høstdag. De er lettest å finne i furuskog (f.eks Østmarka) på fjellrabber. Hold de fuktige til de er preparert. De må nemlig behandles slik at de ikke blir tørre. Til det anskaffer du Glyserol fra en farvehandel, samt grønn vannløselig beis (F.eks. Herdin) fra samme sted. Glyserol blandes med vann i like store mengder. Legg mosen i beisoppløsningen først et par minutter. Ta de ut og press lett ut overskuddsbeisen. Legg mosen så rett over i glyserolblandingen, og la de ligge der et par minutter. Ta de ut og press ut overskuddsvæsken og legge de til tørk på gamle aviser. Dagen etter kan de brukes på modelljernbaneanlegget. Ha gjerne flere sorter med grønn beis slik at ikke alle blir akkurat like grønne. Det kan være lurt å kjøpe en gul beis også som du kan blande litt i den grønne. Det gir en mer gylden grønnfarge fordi beisen ofte er litt for blå-grønn.

Landskap som er ferdig gipset, malt (nesten ferdig) og bestrødd med gress. Spruteflasken er et nyttig hjelpemiddel i å påføre både uttynnet hvitlim, beiser, uttynnet maling og vått vann. Fjellsidene er nærmest vasket med forskjellige fargestoffer og vann fra flasken. Ved å la vann mm renne nedover så jeg klart hvor bekker o.l. naturlig burde være. Disse ble så forsterket med klar lakk og markert på andre måter. På bildet sees også fundamenter til en stor bro som gikk over dalbunnen. Det var nødvendig å fjerne selve broen under landskapsarbeidet for ikke å søle den til, og for tilgjengelighetens skyld.

Teknikker og byggematerialer

Fra min bok henter jeg to avsnitt på side 104:

Gips

Tannlegegips fra Vito skal blandes i forholdet 1 del vann og 2-3 deler gips. Fargehandlere oppgir ulike blandingsforhold ellers, så her mp du prøve deg fram. Ha ikke i for lite vann, for da blir gipsen porøs og pulveraktig når den er tørr. Hell gips i vann. Gips kan forfarves ved f.eks. å bruke det fargstoffet (brekkfarger) som fargehandlerne bruker til sine blandemaskiner. Dette koster ca 200 kroner for 1 liter, men til gjengjeld rekker dette til 100 liter vann, da 100 deler vann og 1 del sterksort farge gir en mellomgrå gips. Det går også an å blande 1 del latexmaling med 4-6 deler vann som gipsen så røres inn i. Gipsen herder noe langsommere med latexmaling, men det er jo ofte bare en fordel. Herdingen kan også forsinkes med å tilsette en spiseskje edikk til ca 0,5 l iter vann.

Uttynnet hvitlim

er en meget nyttig sak for landskapsbygging. Dette er vanlig snekkerlim som er uttynnet med 1 eller 2 deler vann, og tilsatt noen dråper flytende oppvaskmiddel, f.eks. Zalo.

Dette limet brukes til å binde f.eks. ballast. Ballasten sprayes først med vått vann. Vått vann er vann med litt oppvaskmiddel for å bryte ned overflatehinnen. Uttynnet hvitlim dryppes på etter at ballasten er lagt på plass. Det våte vannet gjør at hvitlimet trekker seg gjennom ballasten fordi den nedbrutte overflatehinnen mulligjør at kapilarkreftene mellom ballastpartiklene sprer hvitlimet utover.

Hvitlim kan også sprayes på med en spruteflaske. Dette kan brukes til å binde strømmidler og andre lette landsskapsmaterialer.

Skjæring i isopor med varmetråd

Jeg har fått et par forespørsler om hvordan en slik isopor"sag" kan lages. En kamerat av meg har en slik sag han bruker til modellflybygging. Alt jeg skriver her bygger derfor på hans erfaringer, og derfor annenhånds, men dersom noen kan bruke dette som tips er noen kanskje hjulpet i gang.

Prinsippet er ganske enkelt. Man sender en strøm gjennom en metalltråd. Tråden varmes demed opp som et varmeapparat. Varmetråden spennes opp på en eller annen måte slik at isoporen kan føres fram til tråden på en fri måte. Strømmen som sendes gjennom tråden må være lavvolt (< 48 volt) for ikke å være livsfarlig. Strømmen må dessuten kunne begrenses (helst reguleres) slik at varmen på tråden blir passe høy for sageformålet.

Det er det siste some r den vanskelige delen. Poenget er at det er bare er denne tråden som skal bli varm, og ikke ledningene til og fra tråden. Varmetråden må derfor har dårligere elektriske lederegenskaper enn tilførseltrådene. Bruk tilførselstråder med grovt tverrsnitt som dermed gir minst mulig elektrisk motstand. Min kamerat bruker pianotråd (dvs stål), men han sier at Clas Olsson har egen motstandstråd antagelig er enklere å få til å virke. Vi beregnet at passe varme på tråden var ca 4 W pr dm. Hvis du derfor har en 25 cm lang tråd og 10 volt strømkilde, må strømkilden kunne levere 1 A strøm ved 10 volt (watt = volt x ampere, 4 x 2,5 = 10 x 1) uten at sikringer går. En gammel togtrafo vil antagelig gjøre nytten. Tilpass lengden på tråden ut fra hvor lang varmetråden er.

Det kreves sikkert litt prøving og feiling. Kjenner du noen som er gode på elektronikk o.l. kan det være lurt å få tips og hjelp av vedkommende til å tilpasse strømkilde til den trådtypen du får tak i.

Tanke: Jeg skriver at varmetråden må spennes opp. Man kan tenke seg en krum tråd også slik at man kan få en slags "isoporskje".

Kjell Hofstad har kommentert det jeg har skrevet ovenfor i et innlegg på diskusjonsforumet MJ-snakken. Hans tips går i korthet ut på å ha en fjærspent varmetråd fordi tråden utvider seg i lengderetninge når den blir varm (elementær fysikk, forøvrig), samt at det er viktig med korrekt temperatur på tråden og at det derfor var lurt med en regulert strømforsyning som holder spenningen konstant.

Emner beskrevet annet steds

Vann på modelljernbanen

Litteratur

Min bok "Modelljernbane på norsk" er ikke lenger til salg i bokhandlere og forlaget har kvittet seg med restopplaget.

Denne artikkelen er vist 76883 ganger